😎 Sommerlesing 😎
Korte videoer
MEST LEST
Skjerm barna
Debatt: Skjermtid påvirker barns utvikling – og barnehagens oppdrag.
Skjermrådene som ble sluppet av FHI sist uke, har skapt debatt. For mange foreldre er de sårt tiltrengt, og behovet for klare retningslinjer er åpenbart stort.
Men med statlige råd kommer også meningsutveksling. Nylig publiserte kronikker er nyttige fordi de gir perspektiver, men også forvirrende fordi de ikke er samstemte. Hvem har rett?
Det er hevet over enhver tvil at skjerm har en inngripende virkning på livene våre og at vi bruker mye tid på skjermbruk. At barn og unge bruker skjerm store deler av fritiden sin, er også noe vi må ta med oss i dette regnskapet.
De siste årene har svært mange barn blitt henvist til spesialisthelsetjenesten for utredning med tanke på for eksempel autisme. Hva kommer denne voldsomme økningen av? Noen fagfolk hevder at skjermbruk har skylden, mens andre eksperter hevder at det handler om epigenetikk, nasjonalitet og levekår.
Fra et barnehagefaglig perspektiv ser vi at mye har endret seg de siste 15 årene med tanke på barns utvikling.
Foreldrerollen i endring
Vi ser at foreldrerollen har endret seg og at mange foreldre strever med å sette rimelige grenser for barna sine. Å validere barns følelser handler om mye mer enn å anerkjenne dem. Det kan være at mange foreldre anerkjenner, men glemmer å være sammen med barna sine gjennom alle følelsene barn uttrykker. I mange situasjoner der barns følelser utspiller seg kan foreldre være mer opptatt av å dempe følelsene enn å være sammen med barna sine gjennom dem. Her kan det være lett å avlede med skjerm.
Barn strever med lek og sosialt samspill i større grad nå enn tidligere, og barnehageansatte bruker mye tid på å hjelpe barn med følelsesregulering gjennom dagen. Dette er tidkrevende pedagogisk arbeid fordi de ansatte må være tett på barn gjennom følelsene deres for at de skal kunne erfare og lære av situasjonen. Når det gjelder lek og samspill ser vi at barn nå har en langt mer fysisk og språkfattig lek i mange sammenhenger enn tidligere. Lek som krever fantasi, samhandling og språk utvikler leken, men denne type lek ser ut til å forvitre blant små barn fordi de ikke vet hvordan de skal være sammen.
Hva går barna glipp av?
Det er ikke usannsynlig at barn som får være mye på skjerm går glipp av mye læring. Dersom barn får bruke skjerm i bilen på vei til og fra barnehagen, hjemme når foreldre dekker bordet og lager middag og når vi ønsker oss en stille stund før leggetiden starter, er det mange læringsarenaer for barnet som er tatt bort.
Kan det være at alt barn går glipp av når de får være på skjerm, kan få konsekvenser når barna skal inn i barnehage og skole? Det kreves mye kompetanse, først og fremst i form av sosiale ferdigheter, når barn skal møte et samfunn der de bare er én av mange. Den innsatsen som gjøres i familien, er det barnet skal ta med seg inn i dette møtet.
Det hviler et enormt ansvar, først og fremst på familien, dersom barns møte med barnehage skal kjennes godt for barnet. Barnehagens mandat handler ikke om å oppdra barn, men å jobbe videre med det barn har av ferdigheter hjemmefra.
Barnehagen kan ikke trylle
Når flere og flere barn strever med atferd, kan konsekvensen bli at det pedagogiske arbeidet vendes mot følelses- og atferdsregulering hos enkeltindividet fremfor pedagogisk arbeid for fellesskapet. Det er som kjent altfor få ressurser og tilsvarende mange oppgaver pålagt ansatte i barnehage. Vi kan ikke trylle.
Så når debatten begrenses til om barn blir diagnostisert med autisme fordi de er for mye på skjerm eller om det er opphavet som må ta skylden, bør vi ikke heller stille følgende spørsmål:
Skjerm eller autisme?
Kan det være at symptomene barn nå uttrykker, som mangel på evne til delt oppmerksomhet, uro, innlæring av engelske fraser fra YouTube heller enn norske ord, manglede evne til eksekutive funksjoner, altså å håndtere de kognitive prosessene som styrer tanker, følelser og atferd, vansker med å starte på oppgaver eller avslutte dem osv. også kan være et resultat av for mye tid på skjerm?
Hvordan kan spesialisthelsetjenesten med sikkerhet skille mellom symptomer som skyldes for mye skjermtid, og symptomer som faktisk er uttrykk for autisme, når foreldre ber om henvisning for barnet sitt? Et kjapt søk på Google/AI forteller om et forholdsvis likt symptombilde.
Dersom spesialisthelsetjenesten kan gi rimelige svar på dette, vil foreldre ha enda mer kunnskap om hvor viktig det er å ha et bevisst forhold til barn og unges skjermtid.
