Skolen blir bedre når vi lytter til lærerne

Skolepolitikk er et av de viktigste temaene i valgkampen. En god skole gir barn og unge kunnskap, trygghet og mulighet til å utvikle seg som selvstendige mennesker. Men for å bygge en god skole, må vi lytte til dem som kjenner den best – lærerne. Å utvikle skolen uten deres stemme er som å bygge et hus uten å spørre håndverkerne: Det kan se fint ut på papiret, men det vil ikke fungere i virkeligheten.

Hva trenger egentlig norsk skole? Er det å slå inn åpne dører med nasjonal anbefaling om mobilfriskoler og innføring av et daglig lesekvarter - en detaljstyring av lærerne? Er det å fremskynde eksamen i videregående skole for andre år på rad, for å flytte russetiden, til tross for klare faglig motstand fra lærerorganisasjoneneS?

Bør vi innføre flere timer i fag? Dagens elever går allerede to år lenger på skolen enn tidligere generasjoner – uten at det har gitt særlig bedre læringsutbytte. Mer undervisningstid gir ikke nødvendigvis mer læring. Det er trolig kvaliteten på undervisningen, ikke kvantiteten, som avgjør hvor mye elevene faktisk lærer.

Mange partier ønsker å redusere elevenes skjermbruk i skolen, og dermed begrense lærernes metodefrihet. Men er det ikke viktigere å fokusere på hvordan skjermen brukes – ikke hvor mye? Som lærer Lars Peter Østrem sier i Utdanningsnytt: «I stedet for å skylde på skjermen, må vi løfte kompetansen rundt hvordan vi faktisk bruker den – både hjemme og i skolen.»

Lærernes medbestemmelse og profesjonelle frihet har over tid blitt svekket. Dette viser blant annet rapporten Om lærerrollen (2016). Tidligere hadde lærerne større innflytelse over utviklingen av skolen og egen arbeidshverdag. I dag er det i stor grad politikere, byråkrater og forskere som styrer skolen – mens lærerne er satt på sidelinjen.

Som leder for utvalg for oppvekst i Haugesund har jeg vært opptatt av god dialog med Utdanningsforbundet. Derfor var det første vi gjorde i denne perioden var å innføre sosiallærere i 100 prosent stilling på alle barneskoler i byen. Vi bygger lag rundt lærer og elev – basert på et tydelig og vedvarende ønske fra lærerne selv.

Vi politikere må sørge for at profesjonen får en sterkere stemme i utviklingen av skolen. La oss se til Finland, hvor skolen i liten grad styres utenfra, og der lærerne har høy grad av frihet og tillit. Der blir de behandlet som fagpersoner med ansvar, og deres kompetanse tas på alvor i utformingen av skolepolitikken.

Dette handler ikke om å gi lærerne frie tøyler. Forskning, elevperspektiv, foreldre og politiske prioriteringer må også spille en rolle. Men uten lærerstemmen som en sentral aktør i utviklingen av skolen, er det vanskelig å gjøre skolen bedre.