Tilrettelegging er ikke problemet
Debatt: Ministeren er bekymret for økt tilrettelegging – vi er bekymret for dem som ikke får det.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) uttrykker bekymring over økningen i søknader om tilrettelagt eksamen. Vi i Dysleksi Norge deler bekymringen – men vår bekymring handler om dem som ikke får den tilretteleggingen de trenger.
Tallene som trekkes frem, en økning på rundt 150 prosent ved Universitetet i Oslo og OsloMet, er høye. Det er legitimt å diskutere vilkår for å få tilrettelegging, selv om vi ikke uten videre kan si at vi kjenner oss igjen i at for mange får tilrettelegging på de fleste studiesteder. Flere av våre medlemmer melder at de ikke får den tilretteleggingen de trenger.
Men det som bekymrer oss aller mest, er ministerens begrunnelse.
Aasland sier: «Arbeidslivet kan ikke alltid tilpasse alle utfordringer fullt ut. Der vil det også bli stilt krav, de skal levere på frister, møte opp og samarbeide med andre. Dette må utdanningene forberede studentene på.»
Her vil vi gjerne utfordre statsråden på to punkter:
1. Arbeidsgivere er ikke fritatt for tilretteleggingsplikten
Arbeidslivet er faktisk forpliktet til å gi rimelig tilrettelegging. Det er lovfestet. Det betyr ikke at alt kan tilrettelegges, men det betyr at arbeidsgivere har et ansvar – akkurat som utdanningsinstitusjoner har.
Å antyde at studenter bør «herdes» gjennom eksamensformer som ikke tar hensyn til for eksempel dysleksi, dyskalkuli eller DLD, er å snu ansvaret feil vei.
2. Eksamensformen er ikke virkelighetsnær
Ministerens argument bygger på en forestilling om at eksamen er en virkelighetsnær situasjon som ligner hverdagen studentene vil møte i arbeidslivet. Det gjør den ikke. I en vanlig arbeidsdag vil, i hvert fall i de fleste yrker, den ansatte ha tilgang til alle mulige slags kilder og hjelpemidler. Hvis eksamen faktisk lignet en vanlig arbeidsdag, ville ministerens poeng stått sterkere. Slik er det ikke.
Tilrettelegging utjevner – den gir ikke fordeler
Alle studenter må jobbe hardt for å tilegne seg fagstoffet. Men det er ikke til å komme unna at skriftlig vurdering som eksamensform vil gi studenter som er flinke til å skrive og som skriver raskt en fordel, mens studentene som ikke er det vil ha en stor ulempe. Det er ikke gitt at den ulempen er like tydelig i arbeidslivet som den er i eksamenssituasjonen.
For studenter med dysleksi er tiltak som ekstra tid, skrivehjelpemidler og opplesningsverktøy ikke privilegier, men nødvendige utjevninger. De gjør det mulig å vise hva man faktisk kan.
Ja takk til tilrettelegging – både i utdanning og arbeidsliv
Tilrettelegging handler ikke om å senke kravene. Det handler om å gi alle mulighet til å vise kompetansen sin på like vilkår. Det er slik vi får flere gjennom studier, flere inn i arbeid og flere som kan bidra med den kunnskapen samfunnet trenger.
Vi sier derfor:
Ja takk til tilrettelegging i høyere utdanning.
Ja takk til tilrettelegging i arbeidslivet.
Det er ikke et problem – det er en løsning.
