En kanon er ikke en god idé

Det er dannelsesteoretisk tunge argumenter for at den læreplanen vi har i dag er en god løsning, og det Kari Nessa Nordtun ønsker nå, kommer bare til å gi oss til en mengde vanskelige (og dumme) diskusjoner. Du kan vanskelig si at X må med, uten at noen andre sier at da må også Y med, og så kommer en tredje og sier at Z også må med – og snart slipper vi opp for bokstaver i alfabetet. 

I praksis må en slik læreplan alltid oppdateres, fordi det stadig skjer nye ting i verden som noen synes er verdt en bokstav eller to, og så er diskusjonen i gang igjen. 

Alt kan ikke være med

Det er derfor dette dannelsessynet ikke virker. Du slipper opp for tid i skolen til alt det alle synes må være med for at du skal være et dannet menneske. Alt kan rett og slett ikke være med. 

Det blir trangt om plassen, og læreren må ty til oversiktsfremstillinger og oppsummeringer. Fordypende og dannende kunnskap blir fortrengt til fordel for pugg og overflatekunnskaper. I tillegg løsriver du innholdet fra sin historiske kontekst og fremstiller det som noe objektivt. 

Metode og innhold er knyttet sammen

Motreaksjonen med at du må lære å lære, holder heller ikke uten at du sier noe om innhold. En elev kan utvikle en observasjonsevne i naturfag, uten at denne kan brukes i norsk. Det finnes ingen metode uten et innhold, fordi disse to er uløselig knyttet sammen. Vi kan ikke ha en ren materiell dannelsesteori, som ikke vil ha plass til alt som bør med, like lite som vi kan ha en ren formal dannelsesteori, hvor alt handler om ferdigheter og evner. 

Dagens læreplan, med samspillet mellom ferdigheter og kunnskaper, tar høyde for dette. Nei, den er ikke detaljert på innhold, fordi innholdet må til enhver tid være begrenset og dermed eksemplarisk for eleven – og tilpasset konteksten. Ideen er at elevene gjennom å tilegne seg et eksemplarisk innhold (det materielle) også vil utvikle evner og metoder (det formale). 

Alexander Kielland og Tore Tang

Læreren må åpne verden for eleven og eleven for verden. Dette er det bare læreren i klasserommet med den aktuelle konteksten som kan gjøre, og det kan vanskelig styres i en sentral læreplan – uten å ende opp i et materielt dannelsessyn i praksis. Dette har vi (og andre land i Europa) forsøkt før. Det er derfor vi har den læreplanen vi har i dag.

Og hvis noen legger inn et argument for at sang X må være med i musikk, så skal jeg vise storsinn og begrense meg til å mene at «Tore Tang» også må være med på listen over obligatoriske sanger. Og jo, Ajax er selvfølgelig en selvfølge i norsk, sammen med Alexander Kielland. Og Ivan Storm Juliussen i kunst og håndverk. Hvis Kari ikke bestemmer at dette skal med, så sliter hun med neste valg i Stavanger …