Skoleledere kan ikke lenger kompensere for systemets svikt

Jeg ønsker å stå i jobben min. Jeg ønsker å være en leder som støtter ansatte og elever. Men når ressursene ikke strekker til, blir jeg satt i en posisjon der jeg må gå på akkord med mine egne verdier. Det er ikke bærekraftig – verken for meg, våre ansatte eller elevene

Slutt å peke i vår retning, det er systemet som svikter!

Jeg er leder i Osloskolen. Jeg har energi, jeg har engasjement, og jeg ønsker å bidra i mange år fremover. Jeg vet hva som skal til for at våre ansatte kan gjøre en god jobb: støtte, trygghet og flere voksne i krevende situasjoner.

Problemet er at jeg ikke får til å gi dem det jeg vet de trenger. Når lærere og miljøarbeidere står alene i uregulerte elevsituasjoner, er det behov for flere voksne til stede. Men disse ekstra hendene finnes ikke i budsjettene. Ressursene vi har, er rett og slett for få.

Som leder blir jeg stående i en verdikonflikt. På den ene siden vet jeg hva som er rett. På den andre siden må jeg daglig akseptere at vi nærmest ikke får det til, fordi rammene ikke tillater det. Dette tærer på. Ikke fordi jeg mangler vilje eller utholdenhet, men fordi det føles feil å la ansatte stå alene når jeg vet at konsekvensene kan være store – både for dem og for elevene.

Et systemproblem

Dette er ikke bare min personlige utfordring. Det er et systemproblem. Skoleledere over hele landet kjenner seg igjen. Vi kan ikke fortsette å kompensere for ressursmangel med egen helse, egen fritid og egne verdier. Når vi presses til å tåle mer enn det er forsvarlig å tåle, mister vi både ledere og lærere. Og vi mister noe enda viktigere: tryggheten i skolen.

Jeg skriver dette fordi jeg fortsatt ønsker å stå i jobben min. Vi vil ikke gi opp. Men jeg vet også at grensen nærmer seg. For meg. For våre ansatte. Og for elevene.

Hvis vi ønsker en skole der både barn og voksne kan oppleve trygghet, læring og utvikling, må vi tørre å si det åpent: kvalitet koster ressurser. Det koster voksne. Det koster trygghet.

Vi som ledere kan ikke bære dette ansvaret alene. 

Vi må stå sammen og si fra!

 Vi kan ikke fortsette å drive skole på dugnad av læreres og lederes helse. Skal vi ha en skole der barn og unge opplever trygghet og utvikling, må vi investere i de voksne som står i klasserommet hver dag. Uten flere hender mister vi både lærere, ledere – og til slutt selve grunnmuren i skolen.