Å få være barnehagelærer er for meg en takknemlig gave i seg selv. Å få dele hverdagene sammen i flokk, og alt som det fører med seg på godt og vondt; vi opplever og lever livet sammen med alle disse barna gjennom deres fem første, og kanskje viktigste, år. Jeg har tenkt mange ganger at ingen kan forstå hvor heldig jeg er, uten å ha prøvd det selv.
Gjennom 18 år som barnehagelærer, har jeg vært med på en lang reise i både faget og samfunnets utvikling og endringer. Hver dag lærer vi noe nytt, og det er viktig å utvikle seg i takt med tiden for å kunne gjøre en best mulig jobb for alle vi skal lede på veien. Det gjelder både barna, familiene, fagarbeidere, assistenter, lærlinger, studenter, ledere og andre barnehagelærere, alle disse vi samarbeider med hver eneste dag.
Vi møter mange oppturer, humper og nedturer, og slik skal det være. Det viktigste er at vi står støtt og har noen som vi kan klamre oss til når vi trenger det, blomstre sammen med når vi opplever suksess, og har en hånd å strekke ut til de som snubler litt.
Jeg har i over 15 år vært klar over at jeg etter hvert må finne en ny retning i arbeidslivet, av noe så enkelt og konkret som nedsatt hørsel. Jeg har imidlertid trivdes så godt i yrket, at jeg har utsatt det år etter år etter år.
Jeg har vært heldig som har jobbet i barnehager der vi har hatt flotte uteområder og -fasiliteter, og kolleger hvor de aller fleste har sett verdien av mye uteliv for barna. Hverdager med mye tid ute har hjulpet meg å kunne holde ut lengre i yrket.
De siste årene har flere faktorer sneket seg inn i min arbeidshverdag. Budsjetter som kuttes, høyt sykefravær i oppvekstsektoren, til tider mangel på kvalifiserte vikarer; som igjen fører til mindre tid til planlegging med kolleger, mindre plantid for det administrative, mindre tid til å støtte barn som trenger litt ekstra, mindre tid til å se de barna som «ordner seg selv», mindre tid til å forebygge, mindre tid til å tilegne seg mer og ny kompetanse, mindre tid til det lille ekstra som kan være avgjørende for at vi kan legge til rette slik at hverdagene blir best for flest.
Likevel står vi i det, vi fikser det alltid på et eller annet vis. Alltid, men er det til det beste for barnet? Er det dette vi vil at barnehagene skal tilby? At alt blir sånn halvveis? Å drive på denne måten kan ramme mange, etter hvert.
Vi snakker mye om barna og hvor viktig det er at de skal fungere som 24-timersmennesker. Men vi glemmer kanskje de ansatte? De gjør en formidabel jobb for at alt skal henge sammen gjennom arbeidsdagen. Mange krasjlander nok i sofaen når de kommer hjem til familien eller avlyser vennekvelden. Vi ser ofte at ansatte i oppvekstsektoren får fysiske og psykiske utfordringer, av både livet i og utenfor jobben. Det henger sammen: summen av belastninger i hverdagen og i livet. Jeg ser det, jeg forstår det.
Barn som sliter litt med livet, men ikke så mye at det utløser ekstra ressurser, dem kaller jeg gråsonebarna. Ofte ser vi hva disse barna trenger, vi vet hvordan vi skal støtte dem for å hjelpe dem i hverdagen. Derfor ser vi også, hver dag, alle de gangene vi ikke rakk det, ble for seine, måtte drive brannslukking; vi ser barnet føle nok en gang at det mislyktes og føler seg overlatt til seg selv.
Disse barna er i mine øyne de mest sårbare barna i dagens barnehager. Hadde vi kunnet være mer til stede gjennom dagen, hadde vi greid å støtte og hjelpe disse barna slik at de etter hvert mestrer livet sitt i større grad på egen hånd. Noen av dem vil nok komme seg opp og fram, altfor mange vil fortsette å streve med livet sitt.
Hadde de som styrer pengekassa forstått dette langsiktige prosjektet, med tidlig innsats, hadde de fått mer igjen for pengene de nå må bruke på barn og unge som strever i skolealder, og etter hvert i voksenlivet. Mye kunne vært gjort i barnehagen. Vi ser dem allerede i barnehagen, men vi får ikke hjelpe dem.
Hadde de som styrer pengekassa forstått dette langsiktige prosjektet, med tidlig innsats, hadde de fått mer igjen for pengene de nå må bruke på barn og unge som strever.
For meg betyr barna jeg har hatt i barnehagen veldig mye. Jeg er ikke på jobb bare for å få lønn. Jeg er der for at de skal kjenne og oppleve ekte relasjoner, ekte omsorg og ekte trygghet. Jeg blir alltid glad i de barna jeg jobber tett på. Jeg bruker tross alt halvparten av min våkne tid sammen med dem. Mennesker du omgås så mye er umulig ikke å bli glad i.
Jeg husker alle jeg har jobbet tett på, og også mange av dem jeg har hatt litt sporadisk. Mange av dem begynner å bli voksne nå. Møter jeg dem i dag, blir jeg varm om hjertet. Noen husker meg, sier hei og slår av en prat, men de fleste har gått videre i livet, uten å tenke for mye på oss som var viktige den gang de var små. Det spiller ingen rolle, tenker jeg. For meg er de som «mine».
Jeg sammenligner det med barna mine som har flytter hjemmefra. Jeg følger med dem uansett, ser dem på gata, i butikken, i en nyhetsartikkel, på et idretts- eller kulturarrangement. Jeg elsker å være en tilskuer i livet, og kjenner alltid en følelse av glede når barna «mine» sveiper forbi, uansett hvor de er i livet sitt.
Hvem er egentlig barnas talerør? Barna er prisgitt de voksne. Barna tilpasser seg slik det er bestemt at det skal være, de vet ikke annet, og har ikke noe valg. Utdanningsforbundet snakker høyt. Lærere snakker høyt. Barnehagelærere snakker høyt. Nå har også foreldrene begynt å snakke høyt. Er det egentlig noen som hører hva vi sier? Forstår de hva som blir sagt?
Jeg mener at de som skal forstå, må ha stått i yrket selv. Derfor mener jeg også, at de som tar de siste avgjørelsene, skal ha tillit til at det vi sier stemmer med realitetene. Hjelper det at vi roper enda høyere? Vi burde det, fordi vi er barnas talerør. Vi bør aldri gi oss.
Hjelper det at vi roper enda høyere?
De to siste årene, har jeg tenkt: Nå forlater jeg skuta, dette er ikke gøy lenger. Jeg kan ikke stå for det vi leverer, hvis det fortsetter sånn.
Jeg kan virkelig stå for det vi planlegger å levere, men det blir ikke slik. Man kan tenke at det vi gjør er bra nok, og enkelte dager er det absolutt det. Oftere skjer det imidlertid at vi ikke helt leverer, for å si det sånn, eller at vi leverer veldig godt til barna, men på bekostning av de ansattes liv etter stengetid. Jobben først. Derfor er det så mye bra i barnehagene, på tross av budsjettkutt, sykefravær og vikarmangel.
Jeg fortsatte å utsette min endring av karrierevei, ser tusen grunner til å bli lenger. Det passer ikke nå, tenkte jeg. Jeg må gjøre meg ferdig med denne flokken som skal på skolen neste år. Jeg må vente til stabiliteten av ansatte har satt seg. Jeg vil følge dette barnet litt til. Nå kommer det bedre tider. Hele tiden oppsto det nye grunner for å vente litt til.
Så forsto jeg, plutselig en vårdag i 2024. Det blir neppe bedre tider, ikke sånn over natta i hvert fall.
Jeg ønsker å stå i jobb til jeg blir pensjonist om 25 år og er egentlig usikker på om forholdene rekker å bedre seg stort på den tida. Uansett må jeg skifte beite før eller siden, ifølge hørselslegen min de siste 15 årene. Var det bedre tider, ville jeg mer enn gjerne tatt noen år til ved roret.
Så forsto jeg, plutselig en vårdag i 2024. Det blir neppe bedre tider.
Jeg er ikke uunnværlig, og det er mange om bord i skuta vår. Uten dem hadde jeg aldri greid å styre unna alle skjær og grunner vi har skura borti. Jeg ønsker likevel så inderlig at de som står i stormene, skal få litt lettere sjø å ferdes i. Men jeg er ikke sikker lenger.
Jeg forsøker å forklare utenforstående, hva som er barnehagens og skolens samfunnsrolle, men stemmen min stilner. Jeg ser det i øynene deres. Ingen kan forstå det, uten at de har vært om bord i skuta vår gjennom både stormer og blikkstille vann.
Hvordan skal vi kunne opprettholde en barnehage og skole av god kvalitet og stødige fagfolk med hjertet på jobb? Vi jobber med mennesker. Vi jobber med livet. Vi må aldri la det bli undervurdert. Jeg er evig takknemlig for det yrket har gitt meg, og ikke minst for alt det barna og familiene deres har gitt meg.
Jeg forlot skuta, midt i stormen.
