Fellesskolen bygges ikke ved å svekke rettigheter

Når Petter Hov Jacobsen, medlem i Høyres Studenter, i Utdanningsnytt 3. mars argumenterer for å fjerne retten til særskilt språkopplæring av hensyn til kommuneøkonomien, bygger det på en grunnleggende misforståelse av både lovverket og pedagogikken.

Det framstilles som om dette er opplæring i morsmålet, som et ekstra språkfag, og at dette går på bekostning av norskopplæringen. Det er en utbredt misforståelse.

Likevel, for oss i Skolenes landsforbund handler dette om noe større: Retten til en reell og likeverdig opplæring i fellesskolen.

Retten gjelder særskilt språkopplæring for elever som ikke har tilstrekkelige norskferdigheter til å følge ordinær undervisning. Ifølge Utdanningsdirektoratet består dette først og fremst av forsterket norskopplæring, for eksempel ved å lære faguttrykk og begreper i fag som matematikk, samfunnsfag og naturfag. Dersom det er nødvendig, kan eleven i tillegg få morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring.

Norskopplæringen ligger altså alltid i bunn. Morsmålet brukes som et pedagogisk redskap for å sikre faglig forståelse, og øke kompetansen.

Å sette norsk og morsmål opp mot hverandre blir dermed en kunstig motsetning, og fordi vi hegner om fellesskolen betyr det ikke at alle skal få opplæring tilpasset seg og sine behov.

Fellesskolen er en grunnpilar i norsk utdanningspolitikk. Den bygger på at alle elever skal ha like muligheter til å lykkes, uavhengig av bakgrunn.

Like muligheter betyr altså ikke at alle skal få det samme. Det betyr at alle skal få det de trenger for å nå kompetansemålene.

En elev som ikke fullt ut forstår undervisningsspråket, risikerer å falle bak i alle fag – ikke fordi evnene mangler, men fordi språket blir en barriere. Tospråklig fagopplæring og morsmålsstøtte handler derfor om å sikre begrepsforståelse i matematikk, naturfag og samfunnsfag – parallelt med norskopplæringen.

Det er god pedagogikk. Og det er god inkludering.

Skolenes landsforbund er derfor tydelige på at skolen lykkes når vi bruker kompetansen i hele laget rundt eleven – lærere, miljøterapeuter, tospråklige lærere og øvrige ansatte. Å svekke retten til særskilt språkopplæring vil ikke styrke norskopplæringen. Det vil svekke skolens mulighet til å jobbe systematisk og profesjonelt med språkutvikling og faglig progresjon.

Vi vet også at tidlig faglig mestring forebygger utenforskap, uro og frafall. I et Europa som blir mer og mer polarisert og i et arbeidsliv som trenger alle de hender de kan få, må vi sørge for at alle får den hjelpen de trenger. Å investere i språkstøtte og faglig forståelse er derfor ikke en utgiftspost isolert sett. Det er en del av et helhetlig arbeid for læringsmiljø, inkludering og sosial rettferdighet.

Kommunenes økonomi er presset, det ser vi på flere steder, og på at ikke lovpålagte tilbud forsvinner. Men løsningen kan ikke være å redusere rettigheter som nettopp skal sikre likeverdig opplæring.

Særskilt språkopplæring er et midlertidig og behovsstyrt tiltak. Den skal vare til eleven har tilstrekkelige norskferdigheter til å følge ordinær undervisning. Å fjerne retten vil ikke gjøre elevene raskere norskspråklige. Det vil gjøre overgangen vanskeligere, og risikoen for faglig tap større.

For Skolenes landsforbund er dette et spørsmål om hvilken skole vi vil ha, en skole som gir alle barn reelle muligheter til å lykkes – eller en skole som gjør språklig bakgrunn til et hinder.

Fellesskolen bygges ikke ved å svekke rettigheter. Den bygges ved å sikre at alle elever får den støtten de trenger for å delta, lære og mestre – på vei inn i det norske språket og for å forme sin fremtid.