Barn trenger å kjenne på fellesskap, selv i liten skala

I Utdanningsnytt argumenterer Anette Ringen Rosenberg for at innsamlingsaksjoner i barnehagen hører fortiden til. 

Det er en viktig diskusjon, men konklusjonen hennes bommer.

Rosenberg stiller tre spørsmål som fortjener svar: 

• Hva er egentlig det didaktiske formålet med å gjennomføre innsamlingsaksjoner med små barn?
• Gjøres barna til instrumenter for organisasjonenes eller de voksnes interesser? 
• Og begrenses deres mulighet til å danne egne synspunkter?

Hvis innsamlingsaksjoner kun er en dagaktivitet der barna skal selge kaker for at det skal krysses av på et skjema, er vi helt enige med Rosenberg: Da er det pedagogiske grunnlaget for tynt. 

Slik trenger det heldigvis ikke å være.

Solidaritet som praktisk handling i form av innsamlingsaktiviteter kan være ett element i en langt større pedagogisk verktøykasse. Det er nettopp slik vi i FORUT har tilrettelagt Barneaksjonen, som hvert år jobbes med i barnehager over hele landet.

Solidaritet 

Rammeplanen for barnehagen er tydelig: Barnehagen skal bidra til at barn utvikler evne til kritisk tenkning, til å handle etisk og vise solidaritet. Den slår også fast at barna skal få erfaringer med å gi omsorg og ta vare på andre. Verdier må erfares, ikke bare forklares.

Barneaksjonen handler om å gi barn i Norge et møte med barnerettighetene og barns liv og hverdager i andre deler av verden. Som bistandsorganisasjon har FORUT stor kompetanse på solidaritet i praksis og er tett på en del av vår verden som mange ikke har erfaring med. Og som vi heller ikke kan forvente at alle har stor kunnskap om.

I Barneaksjonen møtes FORUTs og barnehagenes fagkompetanse til felles innsats for barns beste. Gjennom fortellinger, film, lek og aktiviteter blir barna kjent med jevnaldrende i for eksempel Malawi og Sri Lanka. De lærer om hvordan barn lever i andre kulturer, hva de drømmer om og hvilke utfordringer de kan møte.

Dette er også i tråd med rammeplanen. Den sier at barnehagen skal bidra til å motvirke fordommer og diskriminering og gi barn innsikt i mangfoldet i verden rundt dem.

Aktive, ikke passive

Ringen Rosenberg peker på faren for at barn gjøres til instrumenter – at de lager kunstverk og selger dem til foresatte uten å forstå formålet med innsamlingen. Det er en reell risiko i innsamlingsarbeid generelt, og vi tar den på alvor.

I Barneaksjonen kommer det pedagogiske arbeidet før innsamlingen, ikke etter. Barna møter historiene til jevnaldrende barn i andre land, stiller spørsmål, undres og reflekterer – og den etterfølgende handlingen gir mening nettopp fordi den er knyttet til noe de har lært og kjent på. Innsamlingen er ikke målet; den er avslutningen på et pedagogisk forløp.

Rosenberg spør hvem innsamlingsaksjonene egentlig gagner. Det ærlige svaret er: forhåpentligvis alle parter. FORUT mottar midler vi trenger for å gjøre arbeidet vårt. Barnehagene får faglig forankret materiell om barnerettigheter og globale perspektiver. Og barna får en erfaring med at solidaritet ikke er et abstrakt begrep, men noe de faktisk kan handle ut fra. Nettopp fordi handlingen er reell – ikke simulert – mener vi den har pedagogisk verdi langt utover hva en lærebok alene kunne lagt grunnlag for.

Refleksjon og rom for tvil

Rosenberg er opptatt av at barn ikke må pålegges bestemte løsninger uten rom for alternativer og av at ytringsfriheten inkluderer retten til å søke variert informasjon. Det er vi enige i.

Nå får Elise – og alle andre barnehagelærere arbeidstøy

Barneaksjonen er ikke ment som et svar, men som en invitasjon til spørsmål: Hvordan er det å være barn i Malawi? Hva er likt, og hva er annerledes? Hva kan vi gjøre? Det er barnehagelæreren som kjenner barna sine og setter rammene for samtalen. Vår ambisjon er å gi gode verktøy for denne samtalen – ikke å bestemme hva barna skal mene om verden.

Vi ønsker naturligvis kritisk tenkning rundt det didaktiske formålet. Barnehager bør alltid vurdere hva slags pedagogisk materiell de bruker, og hvilke aktiviteter de velger å gjennomføre. Retten til ikke å delta – for barnehagen som helhet og for det enkelte barn – ivaretas best gjennom god pedagogisk ledelse, ikke ved å fjerne muligheten for denne typen arbeid.

Barna skal få erfaring med at de kan gjøre noe for andre og at de har en stemme i fellesskapet. At alle barn har de samme rettighetene. Det er en del av barnas begynnende allmenndannelse.

Rosenberg stiller gode spørsmål til barnehagene. Men vi savner svaret på hva hun mener barnehagene konkret bør gjøre i stedet. Solidaritet er ikke et tema barnehagen kan velge bort – rammeplanen er tydelig på det. Så spørsmålet er ikke om, men hvordan.

Barnehagehverdagen handler om verdivalg. Gjennom valg av bøker, fortellinger, høytider og menneskesyn påvirkes barna. Hva er ulikt i dette spørsmålet? Og når er det å la være å handle et like tydelig verdivalg som det å handle?

Viktigere enn noen gang

I en stadig mer urolig verden trenger vi kanskje mer enn noen gang å bygge broer mellom mennesker. Barn trenger å kjenne på fellesskap, på at de kan gjøre en forskjell, selv i liten skala.

Gjennom våre årlige evalueringer får vi tilbakemeldinger fra barnehager om at Barneaksjonen gir et godt grunnlag for samtaler, refleksjon og kreativ aktivitet med barna – og at opplegget oppleves som faglig godt forankret i rammeplanen.

Vi heier på alle de kreative og dyktige barnehageansatte som bruker Barneaksjonen til å lære, skape, reflektere og involvere – både barn og foresatte.

For oss er solidaritet ikke en avkrysningsaktivitet. Det er en pedagogisk metode – og vi er glade for dialog om hva som kan gjøre den enda bedre.

DEBATT Innsamling i barnehager

Innsamlingsaksjoner i barnehagen tilhører fortiden

SPALTIST Anita Cirotzki

Vi må stå samla i barnehagedebatten