Rammeplanen først – og nettopp derfor trenger vi profesjonelle verktøy

Anita Holm Cirotzki har helt rett i én grunnleggende ting: Det er rammeplanen som skal gi retning for arbeidet i barnehagen – ikke et innkjøpt program eller et verktøy. Barnehagelærere har høy utdanning, solid fagkunnskap og profesjonelt skjønn, og det er de som skal omsette rammeplanens intensjoner i møte med barn og barnegrupper.

Nettopp derfor blir det problematisk når CLASS fremstilles som et alternativ til rammeplanen – eller som noe som står i motsetning til profesjonelt skjønn. Mange av oss som arbeider med CLASS i praksis, erfarer det motsatte: at verktøyet støtter opp under rammeplanens kjerne, særlig når det gjelder relasjoner, omsorg, barns medvirkning, språk, lek og voksenrollen i hverdagen.

CLASS erstatter ikke rammeplanen. Det er heller ikke et pedagogisk program. Det er et observasjons- og refleksjonsverktøy som hjelper profesjonsfellesskapet å stille det samme spørsmålet rammeplanen allerede stiller: Hvordan møter vi barna – i praksis? Ikke i planer og intensjoner, men i samspill, språk, reguleringsstøtte og relasjonell kvalitet i hverdagen.

Holm Cirotzki etterlyser større åpenhet, innsyn og mulighet for faglig kritikk av CLASS. Det er et viktig og legitimt poeng. Samtidig er det verdt å merke seg at mye av det hun etterspør, allerede er offentlig tilgjengelig. I forskningsprosjektet Trygg før 3 er både metode, funn og faglige drøftinger åpent publisert, og nettopp her brukes CLASS som observasjonsverktøy for å undersøke samspill og kvalitet i norsk barnehagekontekst. Dette gir både innsyn, etterprøvbarhet og et godt grunnlag for faglig diskusjon i en bred offentlig samtale.

Holm Cirotzki peker videre på tidsmangel og bemanningsutfordringer, og det er et alvorlig og reelt problem i mange barnehager. Samtidig blir det problematisk å bruke dette som argument mot profesjonsutvikling i seg selv. Dersom barnehagen ikke tåler at ansatte bruker tid på refleksjon, veiledning og utvikling av praksis, er det først og fremst et spørsmål om organisering, prioritering og ledelse – ikke et argument for å la være å undersøke kvaliteten i samspillet med barna.

Samtidig finnes det også praksiserfaringer fra norske barnehager der CLASS brukes refleksivt og profesjonsrettet, og der disse erfaringene er delt offentlig. Å be om at erfaringer ikke skal «skytes ned», er et viktig prinsipp i enhver faglig debatt. Skal vi ta dette på alvor, må det også romme erfaringene til dem som opplever at CLASS faktisk styrker praksis og profesjonelt fellesskap. En reell faglig debatt forutsetter at vi lytter i flere retninger – ikke bare til kritikken, men også til nyansene.

Spørsmålet er derfor ikke om rammeplanen eller CLASS skal styre barnehagen. Spørsmålet er hvordan vi best mulig bruker faglige verktøy til å realisere rammeplanens intensjoner i praksis, til beste for barna – også i en krevende hverdag.