Det må ryddes opp i voksenopplæringen

Etter å ha lest de siste oppslagene om arbeidsbetingelsene i Lingu, som driver stort i yrkesrettet norskopplæring, er jeg ikke i tvil om at det må gjøres en ryddejobb. De arbeids- og lønnsbetingelsene de tilbyr sine lærere, representerer noe som ikke er som det skal være. Kompetente og velutdannede lærere må arbeide til langt under tarifflønn, på tidsavgrensede og elendige avtaler. 

Det må ryddes opp der, og det må ryddes opp ellers i voksenopplæringen. Ingen har oversikt, og ingen tar ansvaret for helheten.

Voksenopplæringsfeltet er rett og slett for spredt, og den ene delen av feltet kommuniserer svært dårlig med den andre. En stor del av ansvaret for voksenopplæringen er hos det offentlige, som driver både begynneropplæring, grunnskoletilbud og videregående opplæring. Noe i kommunal sektor og noe i fylkeskommunal. Her er det best mulig opplæring som teller, og ikke mest mulig fortjeneste, slik bør det være og skal det være. Noe voksenopplæring er rettet mot norskfødte, annen opplæring er rettet mot minoritetsspråklige. Det er først og fremst de jeg fokuserer på her.

Utenfor det offentlige tilbudet er det så mange ansvarlige at det glipper både her og der, på litt ulike måter.

Noe av den videregående opplæringen for voksne blir gjennomført av privatskoler. Det gjelder fag som gir tilleggspoeng til enkelte høyere studier. Disse tilbudene er et stykke på vei sponset av det offentlige, men elevene må likevel betale en viss avgift. Dette er ikke i tråd med gratisprinsippet, og påfører en ekstrautgift til en elevgruppe som ikke er kjempebemidlet i utgangspunktet. Opplæringen i seg selv er god, men burde helt og fullt være lagt inn under fylkeskommunalt ansvar.

Nasjonale fag

Vi har også et lite kjent opplæringstilbud kalt «Nasjonale fag». Dette er kurs som gjelder for alt helsepersonell med utdanning fra land utenfor EU/EØS-området som skal søke om autorisasjon i Norge. De blir tilbudt av Folkeuniversitet, og er svært kostbare. Kursene som kreves har en total studieavgift på over 50000 kroner. 

I en tid med mangel på helsepersonell er det altså opprettet et økonomisk nåløye som gjør at vi ikke får utnyttet det potensialet som er i innvandrergruppen med medisinsk grunnkompetanse fra hjemlandet. Det er helt uforståelig at disse kursene ikke er lagt inn under det offentlige utdanningssystemet

Selv helsepersonell som er utdannet innenfor EU/EØS, trenger kursingen i fagspråk, legemiddelhåndtering og basiskunnskap om oppbyggingen av det norske helsetilbudet. At bare mennesker med helsefaglig bakgrunn utenfra Europa trenger Nasjonale fag, er systemisk rasisme med syltynn legitimitet. Alle eller ingen bør være mottoet, og ingen skal måtte betale det som for mange er to månedslønner for en slik opplæring.

Så har vi denne kremmerseksjonen som Lingu er en del av, de tilbyr opplæring i en viktig kompetanse, yrkesrettet språkopplæring. Dette er et for viktig oppdrag til å gjennomføres uten en viss kvalitetssikring i alle ledd. Jeg er ikke i tvil om at kvaliteten på opplæringen er god. Lærerne er jo utdannet sammen med oss andre, på de samme institusjonene som oss, og fortjener samme lønn og betingelser som oss andre.

Denne opplæringen burde i sin helhet være i regi av det offentlige, i nært samarbeid med NAV og de yrkesopplæringene som er relevante. Det hadde sikret våre kollegaer i denne opplæringen de lønns- og arbeidsvilkårene de har krav på. En sånn forflytning av ansvar ville både elever/deltakere og lærere nyte godt av, og sikre at alle elevene fikk en god sluttkompetanse. Selv om jeg har visst om Lingu sin vanskjøtsel av sine ansatte fra før, er det pinlig å lese de siste oppslagene. Skammelig behandling av kompetente og hardtarbeidende norsklærere!

Mange faller utenfor

Det er ikke bare selve opplæringen som er kaotisk på landsbasis. En stor gruppe faller utenfor opplæringstilbudet, som ikke burde det. Arbeidsinnvandrerne våre. Bare Polen og Litauen har til sammen over 130000 innvandrere i Norge, helt uten rettigheter til norskopplæring. Her bør det organiseres en spleisefest mellom arbeidsgiver og det offentlige som kan bidra til en viss integrering. Arbeidere fra disse landene arbeider her i årevis uten å lære språket, prisgitt arbeidsgiver eller egne barns kompetanse i kommunikasjon med det norske språkfellesskapet. Det er en stor gruppe som forblir fremmedgjorte helt til noen tar ansvar for å gi dem opplæring.

For å få sving på integreringsprosjektet, er det altså ikke småtteri som må ryddes opp i. Første prioritet må være å bli kvitt private tilbydere av opplæring som samfunnet trenger, og gratisprinsippet må gjelde for både nye og gamle borgere. Dernest må rettighetene til språkopplæring utvides til å gjelde alle som ikke har norsk som førstespråk. Voksenopplæringen er en viktig motor for å unngå utenforskap, og må prioriteres gjennom system og ikke kaos.

Hvem tar utfordringen? 

Inntil noen tar ansvar, har vi et urettferdig opplæringssystem for de voksne. Vi kan ikke være bekjent av en arbeidslivspolitikk hos firma som Lingu, som ikke ligner grisen (som er et svært renslig dyr).

Lærere som jobber på oppdrag fra Nav, må jevnlig melde seg arbeidsledige

KOMMENTAR

– Lingu må leve som de lærer