Siden 2023 har det private selskapet Lingu drevet yrkesretta norskopplæring for innvandrere på oppdrag av NAV Vestland. Lærerne gir deltakerne viktig opplæring i hvordan det norske arbeidslivet fungerer. Men selv er de ansatt for noen måneder av gangen, og når arbeidskontrakten går ut, er det de selv som må melde seg på Nav som arbeidsledige.

Om noen uker er Tor-Ivar Krogsæter uten jobb. Han forteller til Utdanningsnytt hvordan det oppleves å bare ha arbeidskontrakt for 4–5 måneder av gangen med en lønn som er 200.000 kroner under vanlig tarifflønn. Han er forbanna og føler seg utnytta. Det er ikke vanskelig å føle med ham.

Samtidig er jobben hans blant anna å undervise voksne innvandrere om den norske arbeidslivsmodellen, men de godene og tryggheten den innebærer for arbeidstakere. Han og kollegene opplever at de er i den absurde situasjonen at de må holde skjult for kursdeltakerne at de selv er midlertidig ansatt.

Fast ansettelse er hovedregelen 

Her må det opprydning til. Arbeidsmiljøloven slår fast at fast ansettelse skal være hovedregelen i arbeidslivet. Og med et oppdrag som varer over flere år, er det vanskelig å se hvorfor lærerne må gå i kortvarige arbeidskontrakter på bare noen måneder.

 Voksenopplæringen er riktig nok en del av utdanningssystemet som har store svingninger i antall deltakere, til dels i takt med ulike flyktningkriser rundt om i verden. Men hovedregelen om fast ansettelse gjelder også i voksenopplæringen. Offentlige voksenopplæringssentre har løst dette ved å la ansatte jobbe med utviklingsprosjekter i «roligere» perioder. Selv om driftsmarginene kan være strammere i private selskaper, kan det likevel være vel anvendte ressurser å gjøre tilsvarende der. Det kan gi selskapet en anledning til å utvikle nye tilbud og dermed stå sterkere i framtidige anbudsrunder.

Alle er tjent med klare avtaler

Å la være å inngå tariffavtale er ikke lovstridig. Men høy organisasjonsgrad, både på arbeidstaker- og arbeidsgiversida, er kanskje den aller viktigste årsaken til at vi har det gode arbeidslivet vi har i dag, sammenlikna med de fleste andre land. Et klart avtaleverk om både plikter, rettigheter og hvordan uenighet skal løses, demper konfliktnivået på arbeidsplassene og bidrar til en forutsigbarhet alle er tjent med.

 Når det offentlige kjøper tjenester fra private tilbydere, er det en fare for at anbudet går til det selskapet som har kutta kostnader inn til beinet, også når det gjelder de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Men ifølge forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anskaffelser skal lønns- og arbeidsvilkår være i henhold til gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransjen. 

Ledelsen i Lingu sier at de har lagt til grunn gjeldende tariffavtaler for utdanning i arbeidsavtalene med de ansatte. Da er det nærliggende å spørre hvilken tariffavtale de har sett på, og – for å være litt slem – lønnstabeller fra hvilket år? Selv forteller Tor-Ivar Krogsæter, som er lektor, at den brutto årslønna hans er på litt over 500.000 kroner, og at han ville hatt rundt 200.000 kroner mer dersom han hadde vært ansatt i det offentlige.

Gi lærerne selv det de underviser om 

Det er positivt at både NAV Vestland og Lingu uttrykker vilje til å ordne opp. En temmelig opplagt vei til ryddige arbeidsforhold vil være om Lingu inngår tariffavtale med sine ansatte.

Den norske arbeidslivsmodellen er viktig å hegne om. Lønns- og arbeidsvilkår etter tariff er et viktig element i dette. Og enda mer selvsagt er det at arbeidsmiljølovens hovedregel om fast ansettelse skal følges.

Arbeidstakere jobber ikke bedre av uvisshet for framtida eller følelsen av å være utnytta. Trygge lærere underviser best. Og forhåpentligvis kan lærerne ved Lingu om ikke så lenge med troverdighet og med handa på hjertet fortelle kursdeltakerne om kvalitetene ved den norske arbeidslivsmodellen – fordi de er en del av den selv.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.