Siden 2008 har norske lærere og ledere på ungdomstrinnet deltatt i TALIS-undersøkelsen. Den gjennomføres i regi av OECD, den internasjonale organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. I den siste undersøkelsen, som ble gjennomført første halvår i fjor, var over 50 land med. Undersøkelsen skal gi kunnskap om læringsmiljøet ved skolene, og hvordan lærere og skoleledere opplever dette.

Det kan være greit å begynne med lyspunktene: De aller fleste skoleledere og lærere trives på jobben. 70 prosent av skolelederne er fornøyde med arbeidsbetingelsene (med unntak av lønna). Og blant lærerne svarer 86 prosent at de alt i alt er tilfreds med jobben, og 75 prosent mener fordelene ved yrket oppveier ulempene.

Pilene peker nedover

Men det som bør bekymre oss alle, er at de fleste pilene peker feil vei fra forrige TALIS-undersøkelse, som ble gjennomført i 2018. Noe av det mest iøynefallende er at bare 18 prosent av lærerne som deltok, mener jobben deres blir verdsatt av samfunnet, mot 35 prosent i 2018.

 Opplevelsen av å kjenne seg verdsatt er vanskelig å måle. Det er også krevende å definere nærmere den litt diffuse størrelsen «samfunnet». Det er imidlertid ikke i forholdet til foreldre og elevene det gnager mest, skal vi tro undersøkelsen. Nesten åtte av ti lærere føler seg verdsatt av dem. Og det er tross alt den mest avgjørende relasjonen, som også har stor betydning for hvor godt elevene lykkes på skolen, både faglig og sosialt. 

Overses av dem som bestemmer

Men at et stort flertall av lærerne opplever mistillit fra samfunnet de utfører sitt oppdrag på vegne av, er ikke til å leve med. Og enda lavere er den opplevde støtten fra dem som faktisk påvirker lærerhverdagen aller mest: Andelen som kjenner seg verdsatt av beslutningstakere er halvert, fra 24 i 2018 til ynkelige 12 prosent.

 Hvem er så beslutningstakerne? Heller ikke det kommer klart fram i TALIS-undersøkelsen. Men hvis vi tar utgangspunkt i hvem som satt med regjeringsmakta, kan dette virke litt overraskende. Forrige undersøkelse var gjennomført under den borgerlige regjeringa, i månedene etter at Høyres Jan Tore Sanner hadde overtatt posten etter partifellen Torbjørn Røe Isaksen. Selv om forholdet til lærerne ikke bare var konfliktfullt, var denne tida likevel prega av stridssaker, som minstenorm for lærertetthet og at regjeringa ville «avskilte» lærere som venta for lenge med å oppfylle nye kompetansekrav.

 De siste årenes Ap-statsråder, først Tonje Brenna og deretter Kari Nessa Nordtun, har ved flere tilfeller framstått mer imøtekommende overfor lærerne, blant anna når det gjelder vektlegging av metodefrihet, stramme inn krav om godkjent lærerutdanning og styrking av lærernes autoritet og autonomi.

 Arbeidspresset øker

Når opplevelsen av å være verdsatt fra beslutningstakerne likevel faller så kraftig, er det derfor naturlig å se på skoleeierne, i denne sammenhengen altså kommunene. Det er disse som har det direkte ansvaret for mulighetene lærerne og skolelederne har til å gjøre en god jobb. En betydelig større andel av rektorene sier de savner mer støtte fra kommuneledelsen – fra 46 til 68 prosent.

Lærerne forteller om det stadig økende spriket mellom elever som blir stadig mer krevende og mangelen på ressurser som kan settes inn for å avlaste dem i deres jobb. 41 prosent av lærerne i undersøkelsen svarte at de bruker mer enn en tidel av undervisningstida på å opprettholde orden i klassen. For bare seks år siden svarte 24 prosent det samme. Pålagte administrative oppgaver og arbeidet med vurdering og karaktersetting er også med på å øke stressnivået, ifølge undersøkelsen.

Dessverre går det gal vei for elevene også. Ifølge rapporten Ungdata 2024 fra forskningsinstituttet NOVA trives de mindre, flere kjeder seg, de skulker mer, og det blir mer mobbing. 

 Selv om trivselen og mestringstroen fortsatt er høy blant lærerne, siger tallene nedover fra 2018. Andelen som svarer at fordelene ved jobben er større enn ulempene, har gått ned fra 87 til 75 prosent på disse årene. Og andelen lærere som angrer på yrkesvalget er mer enn fordobla, fra 8 til 19 prosent. For seks år siden regna lærere under 30 år med å bli værende i yrket i gjennomsnitt 28 år til. Nå ser de i snitt bare 19 år framfor seg i lærergjerningen.

 Det er ikke til å undres over at lærere opplever manglende verdsetting fra samfunnets side. De kan hylles i festtaler, men rundt om i kommunene er det nedskjæringer og atter nedskjæringer i skolebudsjettene. Og når en annen fersk OECD-rapport, «Education at a Glance», viser at norske lærere har hatt en reallønnsnedgang på tre prosent de siste ti årene, bidrar det også inntrykket av at lærernes innsats når det kommer til stykket ikke blir satt pris på. 

Forventninger til statsbudsjettet

Kommunene kutter ikke for å være kjipe. Økonomien deres er hardt pressa, blant anna på grunn av en stadig eldre befolkning som har en selvsagt rett på et helsetilbud vi kan være bekjent av. Samtidig kan det å spare på opplæring til barn og unge vise seg å være som et bumerangkast av den svært brutale sorten. Samfunnskostnadene på sikt kan bli enorme.

 15. oktober legger regjeringa fram forslaget til neste års statsbudsjett. Det bør inneholde en solid styrking av kommunenes økonomi, som gir dem mulighet til å snu utviklingen i en skole under stadig større press.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.