Det har ligget i kortene de siste ukene. Men ser vi trekvart år tilbake i tid, framstår det som et av de største comebackene siden Lasarus: Jonas Gahr Støre kan fortsette som statsminister, med et valgresultat for Arbeiderpartiet på 28,2 prosent av stemmene og flertall for partiene til venstre for sentrum.

Valgseieren innebærer også at Kari Nessa Nordtun kan holde fram som kunnskapsminister i en fortsatt ren Ap-regjering. For første gang siden 1993 ligger det an til en ettpartiregjering etter et stortingsvalg. Da skal det ikke forhandles om en egen regjeringsplattform. Det er Arbeiderpartiets arbeidsprogram som er regjeringas politiske grunnlag. Og i Norge sitter regjeringer til de selv ber om avskjed eller blir felt av et flertall i Stortinget. Så dermed ligger det an til at Støres regjering trygt kan bli sittende.

 Jonas vil ikke ofre friheten

Jonas Gahr Støre har gjort det klart at han ikke ønsker en omfattende og bindende avtale med partiene som i hvert fall i utgangspunktet regnes som regjeringas venner: SV, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og – med visse forbehold – Senterpartiet. Det vil gjøre det lettere for regjeringa å finne flertall sammen med de borgerlige partiene der dette kan være naturlig, for eksempel i deler av utenriks- og forsvarspolitikken. Når en flertallsregjering med Ap, Sp, SV, Rødt og MDG er utelukka på grunn av for stor uenighet partiene imellom, har en ren Ap-regjering i hvert fall den fordelen at den ikke først må inngå kompromiss med en regjeringspartner, for deretter å måtte forhandle med ett eller flere andre stortingspartier for å få gjennomslag.

Det er likevel gode grunner til å få til en form for enighet med de sannsynlige støttepartiene, noe også Støre kommer til å prøve å få til i de kommende dagene og ukene. «De som har pekt på Ap, vil vi ha kontakt med», var budskapet hans utenfor statsministerboligen i Oslo dagen etter valgseieren. Det vil redusere faren for at forslag fra regjeringa ender med grunnstøting og forlis på grunn av uventa motstand i Stortinget.

 Enighet, men ikke i all evighet

Innen utdanningsfeltet skulle det være gode muligheter for enighet innen en rekke saksområder. Konfliktlinjene følger i stor grad høyre-venstre-aksen, for eksempel når det gjelder nivådeling, bruk og omfang av tester og vektlegging av fellesskolen versus private alternativer. Det er neppe på dette området det vil bli vanskeligst for de rødgrønne å holde sammen.

Men forskjeller er det likevel, blant anna i synet på lærerutdanning, der Senterpartiet har åpna for at studenter skal få undervisningskompetanse etter bare tre år, mens Arbeiderpartiet holder på at den skal være femårig. Og mens Arbeiderpartiet har tatt til orde for strengere regulering av kommersielle barnehager, ønsker Rødt et rent forbud.

I valgkampen ga SV, Rødt og MDG støtte til Jonas Gahr Støre som statsminister, naturligvis forutsatt at de fikk politisk gjennomslag i saker som er viktige for dem. Senterpartiet var mer lunkne, og på valgnatta understreka blant andre partiets tidligere statsråd Sigbjørn Gjelsvik at partiet er på vippen og kan vippe flertallet på Stortinget i borgerlig retning. Det er noe Ap-regjeringa må ta på alvor, også i utdanningspolitikken. Fram til seinhøstes 1990 var Senterpartiet en naturlig partner i en Høyre-leda regjering. Ingenting varer evig; heller ikke politiske blokker.

 Statsbudsjettet blir første test

Den første store testen på samarbeidsånden til venstre for midtstreken blir neste års statsbudsjett, som legges fram i Stortinget i oktober. Der inngår det som aller mest avgjør mulighetene skolene og barnehagene har for å løse det viktige samfunnsoppdraget sitt: Kommuneøkonomien. I flere år, også under Ap-leda regjering, har kommunene blitt mer og mer sultefôra.

Økte, lovpålagte utgifter blir på langt nær kompensert av statlige overføringer. Spriket mellom en rik stat og fattige kommuner blir stadig mer påfallende. På dette punktet kan Støre-regjeringa for alvor kjenne trykket fra sine politiske allierte på rødgrønn side.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.