Hvem er «praksisfeltets stemme» i samarbeid med lærerutdanningene?

Tettere samarbeid mellom lærerutdanning og praksisfelt er en sentral satsning for å skape god og relevant lærerutdanning. Likevel vet vi overraskende lite om deltakerne fra skoler og barnehager i disse samarbeidene: Hvordan er disse lærerne og lederne valgt ut? Hva er motivasjonen og intensjonen bak deltakelsen, og hvem mener de selv at de representerer i samarbeidet?

På oppdrag fra Utdanningsforbundet, har en gruppe forskere fra OsloMet innhentet kunnskap om lærere og lederes representasjon og deltakelse i samarbeid etablert for å styrke lærerutdanningene.

Samarbeidenes hensikt og formål

Funnene i forskningsrapporten viser at lærere og ledere deltar i et bredt omfang av samarbeid med lærerutdanningene utover det ordinære praksissamarbeidet. Her bidrar lærerprofesjonen, blant annet, til undervisning på campus, revidering av emneplaner, de sitter i styringsgrupper ved lærerutdanningsinstitusjonene, og de deltar i felles forsknings- og utviklingsarbeid i skole/barnehage.

Studien identifiserer grovt to typer samarbeid: Samarbeid som er etablert ut ifra politiske føringer «ovenfra», for eksempel satsning på lærerutdanningsskoler/barnehager og økt bruk av delte stillinger/kombinasjonsstillinger. Den andre hovedkategorien med samarbeid har oppstått mer «nedenfra» - de er gjerne lokalt initierte og tydeligere forankret i utviklingsbehov i skole/barnehage. Lokalt initierte prosjekter ser oftere ut til å involvere flere lærere, og har dermed en tydeligere forankring i profesjonsfellesskapet som helhet enn hos én individuell lærer eller leder.

Relasjonsbasert utvelgelse

Utvelgelse av lærere og ledere til samarbeid med lærerutdanningene framstår primært som uformelle og relasjonsdrevet. Der det er en formell søknadsprosess er interessen svært stor: Ved en grunnskolelærerutdanning ble nærmere 60 lærere intervjuet for rollen som kombinasjonslærer med 20% stilling ved campus.

Eksplisitte kvalifikasjonskrav knyttet til deltakelse i samarbeidene er sjeldne. Aktører fra lærerutdanningene oppgir at de ønsker «gode lærere», og skoleledere eller barnehagestyrere «går gode for» personer de har tillit til. Samtidig er det tydelig at veilederrollen er en tydelig karrierevei for videre samarbeid med lærerutdanningene.

Den uformelle utvelgelsen reiser to sentrale spørsmål: Hvordan sikres det at de beste kandidatene får mulighet til å samarbeide med lærerutdanningene? Og hvordan forankres rollen i det større profesjonsfellesskapet hvis utvelgelsen er uformell og individorientert?

Her peker rapporten på behov for mer transparens, tydeligere kriterier og avtaler om gjensidig utbytte av samarbeidene – særlig for deltakere med kombinert stilling mellom praksisfelt og lærerutdanning.

Å representere hele praksisfeltet?

Lærere og ledere omtales som «brobyggere» i lærerutdanningen, og forventes å kunne «oversette» og tydeliggjøre sammenhenger «mellom teori og praksis».

Men de blir også sett på som «representanter» for praksisfeltet.

Lærere og ledere snakker selv om sin egen deltakelse som det å representere «virkeligheten». Samtidig er de forsiktige med å snakke på vegne av hele profesjonen. Dette uttrykker særlig en barnehagestyrer i kombinasjonsstilling:

«Akkurat det synes jeg er litt skummelt … Jeg kan jo på en måte aldri representere flere enn meg selv. At jeg blir stemmen fra praksisfeltet. Det er jeg ikke.»

Ulike forståelser av representasjon gir ulike forventninger. Når en individuell profesjonsutøver blir sett på som talerør for hele profesjonen, kan rollen bli tung å bære.

Når gjensidighet blir personavhengig

Samarbeidene som inngår i forskningsrapporten, har et uttrykt formål om å styrke kvaliteten i lærerutdanningene.

Men hva føres tilbake til barnehage og skole?

Overføringsverdien framstår gjerne implisitt, og da særlig som «framsnakking» av lærerutdanningen. Lederposisjoner ser ut til å gi en tydeligere plattform for å dele erfaringer fra samarbeidet, men systematiske tilbakeføringsaktiviteter er sjeldne.

Samtidig finnes deltakerroller som er tydelig forankret i profesjonsfellesskapet på skoler: For eksempel løfter rapporten fram et samarbeid mellom en skole og en yrkesfaglærerutdanning der en ressurslærer fungerer som et tydelig bindeledd i utviklingsprosessen. På denne måten bidrar hun både til å sikre at samarbeidet oppleves relevant og nyttig for lærerkollegiet, og at dette formidles tydelig tilbake til lærerutdanningen.

Fra praksisalibi til å være lærerutdannere sammen

Lærere og ledere uttrykker stor motivasjon for samarbeidet med lærerutdanningene, og peker på dette som en kilde til profesjonell utvikling.

Flere opplever at det har vært en utvikling fra at deltakere fra skole og barnehage er «praksisalibi» som deltar inn i samarbeid på dugnad med pizza til betaling, til å kunne ha reell innflytelse og påvirkning.

Dette bidrar også til å synliggjøre et potensial for å profesjonalisere bindeleddsroller i lærerutdanningene.

For roller som framstår mer eller mindre etablerte, som kombinasjonsstillinger, bør lærerutdanningene etablere mentorordninger og nettverk på tvers av institusjoner, og sikre bedre integrering i fagmiljøene.

Likevel er det viktig å huske at ikke alle samarbeid skal formaliseres: Mange fruktbare samarbeid springer ut av lokale behov, faglig nysgjerrighet og tillitsfulle relasjoner, og disse initiativene bør fortsatt kunne oppstå raskt og være drevet av engasjerte deltakere.