MEST LEST
Hva om skolen lærte av idretten i skole-hjem-samarbeidet?
Debatt: Inviter foreldrene inn – ikke bare til møter, men til å se ungdommen i aksjon.
I fjor sommer skrev FAU ved Nordberg skole om frustrasjonen over ikke å få innsyn i hva ungdommene våre jobber med på skolen. Vi fikk mange tilbakemeldinger fra foreldre som kjente seg igjen. Men en respons fikk meg til å tenke annerledes: «Dere vil jo bare se ungdommene jobbe. Gjør det da.»
Og det er jo akkurat det vi gjør hver eneste helg – på fotballbanen, i svømmehallen, på volleyballbanen. I idretten er vi foreldre selvfølgelig til stede. Vi ser ungdommen trene, samarbeide, mislykkes og mestre. Vi ser hvem som tar ansvar, hvem som sliter med noe, og hvem som vokser. Uten at noen logger oss inn på en plattform. Jeg lurer på om skolen kan lære noe av det.
Ikke alle kan hjelpe med leksene
Skolen oppfordrer foreldrene til å støtte barna hjemme og å være interesserte i hva de gjør på skolen. Med lekseplan i Skolemelding og oppgaver på Itslearning er tanken at vi skal følge opp fra stuebordet. Men mange familier har ikke den muligheten – enten fordi hverdagen ikke strekker til, fordi det er konflikt i hjemmet, eller fordi det rett og slett ikke er noen voksne der som kan hjelpe med ungdomsskolematematikk.
Konsekvensen er at foreldreengasjementet i praksis er ulikt fordelt. De som har ressurser og overskudd følger opp. De andre faller bakpå – og det gjør kanskje barna deres også.
Foreldreinvestererne og norsktekstene
Da jeg vokste opp, inviterte skolen til kvelder der elevene hengte opp egne arbeider på veggene. Det var enkelt, men effektivt. Vi forstod hva de lærte og hva de mestret – ikke gjennom en plattform, men ved å se det med egne øyne.
Hva om vi prøvde noe lignende igjen – men lot elevene selv få designe kvelden?
Tenk deg: Elevene lager mat fra mat- og helseundervisningen og serverer den til foreldrene. Norskelever henger opp tekster de er stolte av. Samfunnsfagselever presenterer en dagsaktuell problemstilling og leder en debatt med ungdommer og voksne. Entreprenørskapselever pitcher forretningsideene sine til «foreldreinvestorer» som gir tilbakemelding.Elevrådet og FAU planlegger det hele i fellesskap.
Det er ikke en foreldrekonferanse. Det er ikke en forestilling. Det er en åpen trening – der vi får se ungdommen i aksjon, på deres premisser.
Hva vi egentlig trenger
I idretten gir det å se på trening oss noe langt mer verdifullt enn en ukerapport hver fredag i Skolemelding og en halvårlig utviklingssamtale: vi ser helheten. Vi ser om datteren vår trekker seg unna, om sønnen blomstrer i en lagrolle vi ikke visste han hadde. Vi kan snakke om det etterpå – ikke fordi vi har lest en vurdering, men fordi vi var der.
Skolen behøver ikke kopiere idretten slavisk. Men prinsippet er verdt å ta på alvor: synlighet skaper tilhørighet. Og tilhørighet er kanskje det viktigste bidraget foreldre kan gi – ikke leksehjelp, men interesse. Hvilke skoler gjør allerede dette? Vi vil gjerne høre fra dere!
