SPALTIST Kjersti Eggen Dahl

Vi har godt av å ro sammen

Fellesskap oppstår ikke av seg selv. Det krever arenaer der mennesker møtes, deltar og kjenner at de hører til.

Publisert 14.07.2026 - 08:03

Da året starta var jeg sånn helt passe fotballinteressert, et sted rundt gjennomsnittet, om ikke under. Så kom VM. Og like før kvartfinalen, bikka det for meg – og tilsynelatende alle andre. Fra å aldri ha eid en fotballdrakt har jeg i løpet av juni lagt en pinlig stor innsats i å få tak i en retro norgedrakt, og aldri har jeg fått flere komplimenter for antrekket på jobb.

I en medievirkelighet der vi ser ulike ting og leser ulike nyheter, har det blitt sjeldnere at hele landet samles om en felles ting. Men nå snakker vi med naboen, kollegaen og de på butikken om de samme kampene. Det er kanskje enklere enn politikk, men ikke nødvendigvis mindre viktig. For VM har blitt et slags fellesskapsprosjekt.

«Jeg føler en togetherness. Det er rørende» sa Haaland for å beskrive engasjementet og stemningen rundt laget. Når det er dette han velger å løfte fram ved mesterskapet, så setter han ganske treffende ord på styrken med og viktigheten av fellesskap.

Togetherness kan nok best oversettes med ord som samhold, samhørighet og fellesskap. Noe som utgjør et avgjørende lim i samfunnet.

Fellesskap skaper tilhørighet, trygghet og samarbeid. Når vi føler at vi er en del av et fellesskap, så er vi gjerne mer villige til å stille opp, hjelpe andre og bidra til at samfunnet skal fungere godt. Det handler om viktigheten av å være en del av en flokk og ta vare på den, som Per Fugelli så fint beskrev det.

Kjersti Eggen Dahl

Kjersti har lektorutdanning og PhD i utdanningsvitenskap fra NTNU. Hun er førsteamanuensis i samfunnsfag ved samme universitet og er særlig opptatt av demokrati- utdanning, unges samfunnsengasjement og klasserom med livlige diskusjoner.

Midt i denne fotballgalskapen som rammer landet, så er det altså noe veldig viktig og fint som kommer fram. På dagsordenen står plutselig diskusjoner om hvordan vi skal lage en folkefest og samlingspunkter som inkluderer alle, uavhengig av bankkonto, religion, alder, bosted og alle andre sosiale markører. Altså hvordan skal vi sørge for at dette blir en folkefest som rommer et helt fellesskap med mangfold.

Fellesskap oppstår ikke av seg selv. Det krever arenaer der mennesker møtes, deltar og kjenner at de hører til.

I juni ga vi ut rapporten Påkoblet eller frakoblet? som summerer opp resultatene fra en nasjonal kartlegging av demokratisk kunnskap og kompetanse på VG2. Der fant vi at skolen generelt er opptatt av fellesskapsbygging, at elever skal føle på tilhørighet og samhold på skolen. Samtidig forteller flere yrkesgrupper at det har blitt stadig vanskeligere, de opplever at både elever og foreldre har blitt mer individualistiske, mer opptatt av rettigheter enn plikter.

De forteller videre om et økende fravær, og det er vanskelig, om ikke umulig, å bygge fellesskap med noen som ikke er der. Et av hovedpoengene i rapporten er derfor behovet for å hjelpe skolen til å være en fellesskapsarena når samfunnstendensene gjør det utfordrende.

Så midt i en tid preget av polarisering, økende ulikhet og individualisering, så har vi kanskje godt av å ro litt sammen. Uavhengig av hvem du er, og om du synes roing er kult eller kleint. Kanskje har vi denne sommeren godt av å skru av (en urolig) verden og slå på TV-en. For selv om Norges reise nå er over, så har forhåpentligvis litt felles roing skapt fellesskap vi kan bygge videre på.

Jeg håper dere alle får en riktig god sommer. Nå må jeg tilbake til heklenåla, kanskje rekker jeg å lage en Norge-hatt som faktisk passer til neste mesterskap.