Henriette fikk en helt ny arbeidshverdag da ettåringene kom inn i barnehagen på 90-tallet

I år er det 50 år siden barnehageloven ble innført i Norge. Med den startet en utbygging og regulering av barnehagen. Hvordan var det å jobbe i barnehagen på 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet og frem til i dag? Vi har snakket med seks barnehagelærere fra fem ulike tiår.

– Vi måtte tenke helt nytt da vi fikk flere små barn på storbarnsavdelingen i barnehagen. Det var en skikkelig stor endring, forteller pedagogisk leder Henriette Oliversen (51) i Hvitveisen barnehage på Hamar. 

Her har hun jobbet siden hun var ferdig utdannet førskolelærer fra Høgskolen i Hedmark i 1997. 

Bleieskift og soverutiner

På 90-tallet skjedde det store endringer i norske barnehager. Barnehageloven ble endret for første gang på 20 år, og barnehagen fikk sin første rammeplan som bestemte innhold og oppgaver. Kommunene fikk større ansvar for å opprette flere barnehageplasser, og det ble et samordnet opptak for private og offentlige barnehager. Skolealderen ble senket fra sju til seks år. I Hvitveisen barnehage ble toåringene flyttet opp på storbarnsavdelingen, da sjuåringene forsvant og det kom flere ettåringer.

– De minste hadde helt andre behov. De sov og brukte bleier, og vi måtte endre rutinene våre, som ved å dele barna i samlingsstunden, forteller Henriette. 

Med fordypning i småbarnspedagogikk fra studiene ble hun raskt en ressurs for barnehagen.

 Bedre med små grupper

Den gangen var de tre voksne på ni barn på småbarnsavdelingen, mens de i dag er fire voksne på tolv barn.

– Selv om antallet barn per voksen er det samme, er det en stor forskjell på å ha ni og tolv barn. Med ni barn blir det færre relasjoner, færre å kjempe om oppmerksomheten med, og barna faller fortere til ro, forteller Henriette.

– Barnas dager er blitt lengre siden 90-tallet, men bemanningsnormen er ikke endret. Det harmonerer ikke, mener hun.

Tidlig på 90-tallet gikk 35 prosent av norske barn i barnehage, mens tallet økte til 60 prosent i 1995, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Flere barn hadde redusert plass, kortere dager og mer fri.

 Lekte mer selvstendig

– Barna på 90-tallet lekte mer selvstendig og var mindre avhengige av å ha med seg voksne i leken, forteller Henriette. 

På 90-tallet var de opptatt av å ha respekt for leken.

– Leken ble sett på som veldig viktig. Vi skulle ikke ødelegge den. Barn fikk mye tid til å leke. 

Hun sier dagens barnehageansatte i større grad enn før må gi barna felles opplevelser å ta med inn i leken, for eksempel eventyret om Askeladden. Barna på 90-tallet trengte ikke å ha full oppmerksomhet hele tiden, forteller Henriette.

– Når jeg i dag skal gi en beskjed til en annen voksen når vi spiser, endrer situasjonen seg rundt matbordet. Barna roper og gjør andre ting i stedet for å spise, fordi de mister fokus. Det skjedde nesten aldri før.

Inspirert av Reggio Emilia

Henriette forteller at de var inspirert av Reggio Emilia-pedagogikken på 90-tallet.

– Vi ble inspirert til å se på barnas prosess som viktigere enn resultatet av det de lagde, og å gå i dybden på tema, sier hun. 

Hun sier barns følelser blir tatt mer på alvor i dag enn på 90-tallet.

– Før forsøkte vi å avlede barnas gråt med en leke, en sang eller en aktivitet. Nå vet vi at det er bedre å sette ord på barnas følelser og hjelpe dem å regulere følelsene. 

Henriette mener barna i dag viser et større spekter av følelser enn før, og tror det handler om at de tilbringer mer tid i barnehagen, og at de ansatte får en mer betydningsfull omsorgsrolle.

 – Før kunne foreldrene si at barna var mye mer sinte hjemme. Slik er det ikke i dag. Det er fint at barna er så trygge at de viser alle følelser, sier hun.

 Endring med rammeplanen

– Da rammeplanen kom, fikk vi et arbeidsredskap, og det vi gjorde, ble mer forpliktende. Vi skulle lage årsplaner og pedagogiske opplegg. Det ble viktig å synliggjøre for foreldre og ansatte hvilke fagområder vi var innom. Vi følte at barnehagene i større grad skulle bli en del av utdanningssystemet, forteller Henriette. 

Nå fikk barnehagene en ytre påvirkning de ikke hadde hatt før.

– Før var vi noe friere i jobben fordi vi i mye mindre grad forpliktet oss til å delta i ulike utviklingsarbeid og prosjekter fra stat, fylke og kommune.

Hun forteller at de har jobbet mye med barnehageloven etter at den fikk et nytt kapittel om mobbing.

En annen endring siden 90-tallet er forholdet til foreldrene.

– Det er mange flere usikre foreldre enn før. De googler mye, og det gjør at det er vanskeligere å bruke magefølelsen og tenke selv. På 90-tallet måtte jeg sjelden veilede foreldre. De rådførte seg med tidligere generasjoner. Det gjør de ikke på samme måte i dag. I dag veileder jeg mange flere foreldre for å få dem til å føle seg bra nok, forteller Henriette.

 Glad i jobben

Henriette har jobbet i Hvitveisen barnehage hele karrieren og ser ingen grunn til å bytte arbeidssted. Arbeidsmiljøet er bra, og ledelsen lar ansatte få sette sitt preg på barnehagen.

– Jeg blir heiet frem når jeg ønsker kurs for å få økt kompetanse. Det blir alltid satt inn vikar når noen er syke. Det gjør at vi ikke blir utslitt, fordi vi er de folka vi skal være. Etter 27 år i barnehagen er jeg fortsatt veldig glad i jobben min.