Den nye rammeplanen på 2000-tallet gjorde barnehagelærer Morten Pedersen nervøs

I år er det 50 år siden barnehageloven ble innført i Norge. Med den startet en utbygging og regulering av barnehagen. Hvordan var det å jobbe i barnehagen på 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet og frem til i dag? Vi har snakket med seks barnehagelærere fra fem ulike tiår.

– Lite visste jeg, 23 år gammel og nyutdannet, om den tekniske utviklingen som skulle skje, da jeg bekymret meg for at jeg aldri kom til å leve opp til fru Strands sirlig håndskrevne ukebrev til foreld- rene, sier barnehagelærer Morten Pedersen (47) lattermildt. 

Han var ferdig utdannet barnehagelærer fra Høgskolen i Østfold i 2001 og forteller at den digitale utviklingen på 2000-tallet også påvirket arbeidsdagen i stor grad.

Digitale hjelpemidler

De estetiske fagene stod sterkt i barnehagen på begynnelsen av 2000-tallet. Da Morten begynte å jobbe i Festningsgata Menighetsbarnehage i Halden, hadde pedagogisk leder fru Strand, som hun ble kalt, skrevet og tegnet ukebrev i flere tiår.

– 2000-tallet var et tiår med teknisk utvikling og endring i barnehagene. Digitalkameraene kom, og jeg fikk tak i en gammel PC. Dermed tok ukebrevene en ny form, forteller Morten. 

Han var med å starte Harekas barnehage i Halden i 2003. Den var foreldredrevet og fikk ikke nettside med det første.

– Vi skrev ikke lenger for hånd, men printet ut og brukte mye tid på å sortere og legge papirer i barnas hyller, forteller Morten.

 Nervøs av ny rammeplan

I 2005 kom barns rett til medvirkning inn i barnehageloven. Året etter kom ny rammeplan. Barnehagen ble en del av Kunnskapsdepartementet og utdanningsløpet.

– Det innebar større krav til dokumentasjon, og vi ble nok litt nervøse. Gjorde vi det vi skulle? Den forrige rammeplanen var tjukk som en telefonkatalog, men den var fleksibel og ga stort rom for tolkning, sier Morten, som erfarte at den nye rammeplanen også var god.

– Det skal ikke være tilfeldig hva vi gjør i barnehagen. Jeg liker at det stilles tydelige krav til hva barn skal oppleve, og hvilke erfaringer barnehagelærerne skal gi dem, sier Morten.

Nysgjerrige voksne

Da medvirkning kom inn i barnehageloven, førte det til at barnehagelærerne ble bedre lyttere enn før, ifølge Morten.

– Vi ble bevisste på å ta mer hensyn til barna – uten at de fikk medbestemmelsesrett av den grunn. Vi fikk en mer nysgjerrig tilnærming, sier han. 

Morten forteller at de ble flinkere til å se hvordan planlagte aktiviteter faktisk utviklet seg.

– Hverdagen ble mer demokratisk, og barnehagelærerne ble dyktigere til å være i det som fanget barna. 

På 2000-tallet gikk de fra å ha ganske bestemte meninger om hvilken kunnskap barna trengte, til å jobbe ut fra barnas nysgjerrighet og lærelyst.

Pedagogikk ble allemannseie

På 2000-tallet ble den danske familieterapeuten Jesper Juul spaltist i norske aviser. Det bidro til at barnehagepedagogikk ble allemannseie, på godt og vondt, ifølge Morten.

– Juul kom som en farsott, og vi gikk fra en tid der foreldre stod med lua i hånden for å få barnehageplass – til at de begynte å stille spørsmål om hvordan vi tenkte. Det var sunt med spørsmål fra foreldrene om synet på barn eller barnehagens satsingsområder. Juul bidro til at vi barnehagelærere fikk et rikere fellesspråk. Baksiden var at en del foreldre ble bekymret for om deres barn ikke var slik Juul beskrev, minnes Morten.

Nå begynte også foreldre å tenke på hvilke «goder» de fikk ved å velge ulike barnehager. Det handlet om alt fra åpningstid til mattilbud.

Foreldre i sosiale medier

Med Facebook sitt inntog i 2006 endret foreldresamtalene karakter, ifølge Morten.

– Plutselig var det mange oppegående foreldre som følte de ikke strakk til, og gråt i samtalene. Det var ofte flinke foreldre som hadde alt på stell, og var de første som ble påvirket av «det perfekte liv» i sosiale medier, forteller han. 

Samtalen mellom barn, foreldre og ansatte ved henting var viktigere på 2000-tallet enn i dag, fordi det ikke fantes digitale plattformer til å dele informasjon.

– Vi må aldri glemme at relasjonen barnehagelæreren har til barnet, er viktigst, og kvaliteten må måles ut fra det. Å sette seg ned og snakke med barnet skaper trygghet. Det trumfer alle apper. Uten en god relasjon får vi ikke vite hva som er viktigst i barnets liv, fastslår Morten.