– Barnehagelærerne på 70-tallet var idealister og ville være mer enn barnevakter

I år er det 50 år siden barnehageloven ble innført i Norge. Med den startet en utbygging og regulering av barnehagen. 

Hvordan var det å jobbe i barnehagen på 70-tallet, 80-tallet, 90-tallet og frem til i dag?  Vi har snakket med seks barnehagelærere fra fem ulike tiår. 

Som nyutdannet barnehagelærer på 70-tallet begynte Tonje Engelsen å jobbe i Teisen gård barnehage i Oslo. Den var drevet av Husmødrenes barnehager.

– Vi var store idealister. Det var få som ble barnehagelærere fordi de ikke visste hva de ville bli. Alle var genuint glade i barn, sier barnehagelærer Tonje Engelsen (71).

Det var ikke et profesjonsyrke, og jobbet du i barnehage, var du «nobody» sammenlignet med andre yrker som krevde utdanning, ifølge Tonje. Hun opplevde at folk lurte på hva hun egentlig hadde tenkt å bli.

Les også: På 1980-tallet var barnehagene roligere og mer slow motion, forteller barnehagelærer Ann-Elisabeth Thunes.

Kvinnekamp

– En mor som hadde barnet sitt i barnehagen jeg jobbet i på 70-tallet, kom tilbake med et yngre søsken på 80-tallet. Da hun så meg, utbrøt hun: «Er DU her ennå?» minnes Tonje. 

I dag er 71-åringen delvis pensjonist og jobber 40 prosent som styrer i Godbiten barnehage i Oslo.

Tidlig på 70-tallet var barnehagene regulert av barnevernsloven, som også omfattet fosterhjem og andre barnevernsinstitusjoner. 

Da barnehageloven kom i 1975, var det den første loven som anerkjente barnehagen som en institusjon med både omsorgs- og læringsformål.

– Å utvikle og få respekt for yrket og oss som kvinner, var en del av 70-tallets kvinnekamp. Vi ville være mer enn barnevakter for foreldre som jobbet. Det var en seier da loven kom, selv om vi ikke merket så stor forskjell de første årene, sier Tonje.

 Stor frihet

På 70-tallet var det krav om praksis for å komme inn på barnehagelærerutdanningen, så alle visste hva de gikk til, ifølge Tonje.

– Vi hadde det fritt og godt. Ingen stilte krav til oss, og vi var nok litt selvsikre og høye på oss selv. 

Hun beskriver friheten på godt og vondt. De ansatte styrte barnehagen som de ville, og det var lite innsyn.

– Det var lite samfunnsmessig søkelys på barnehagen, og ingen snakket om barns medvirkning. «De er jo bare barn», var holdningen. Dermed fikk vi stor tillit, til tross for at yrket ikke ble anerkjent. Barnehagelærerne var, heldigvis, stort sett idealister og gjorde mye bra. Vi ønsket å gi barn et trygt og pedagogisk tilbud, forteller hun.

Gammeldags syn på barn

Ansatte på 70-tallet var ikke så bevisste på krenkelse av barn og hva gode relasjoner betyr, ifølge Tonje. Som pedagog var hun likevel opptatt av forholdet til barna og å involvere dem.

– Jeg fikk jobb som styrer allerede på 70-tallet, da jeg var nyutdannet. Det var vanlig for en styrer å ha full tillit til de ansatte, og jeg må innrømme at jeg hadde noen ansatte som krenket barn, forteller Tonje.

– På hvilken måte?

– Det kunne være ikke å trøste barnet nok hvis det slo seg og fikk vondt – og «føyse» det litt bort med et plaster. Barn som ikke mestret å sitte stille i samlingsstunden, kunne bli tatt ut av gruppen. Og skorpene måtte for enhver pris spises opp.

Hun syntes ikke disse metodene var helt greie. Likevel var det ikke praksis for å reflektere rundt dette i personalgruppen, eller å slå ned på det.

– Vi hadde ikke den rette kompetansen, erfaringen og respekten for barn, slik vi har i dag, sier 71-åringen.

 Leken var viktig

Det var mye snakk om innhold og metode på 70-tallet.

– Det var en idyllisk hverdag med mye aktivitet og læring. Vi var kreative og hadde mange formingsaktiviteter og gode samlingsstunder. I frilek fikk barna ofte velge mellom lekestasjoner ut fra interesser, sier Tonje.

De leste mye for barna og lekte sang- og mimeleker. Pusling, brettspill, Lego og Kapla ble flittig brukt. Om vinteren lagde de skiskole og arrangerte skirenn.

– Hver dag hadde et gjennomtenkt og godt innhold, men det var ikke sånn at pedagogene ikke så verdien av leken. Vi jobbet som om vi allerede hadde en rammeplan, forteller Tonje.

Pedagogene øvde inn skuespill, både for og sammen med barna.

– Vi kunne øve inn hele Thorbjørn Egners Hakkebakkeskogen og vise frem for foreldrene på sommerfesten. Vi var grundige.

Romslig innendørs

Barnehagelæreren kan ikke huske at det ble snakket om uteområdene.

– Barna lekte i en gammel pram, et sjørøverskip snekret av foreldre og en sklie som ikke ble vedlikeholdt utover noen få vaktmesterbesøk. Vi hadde kanskje en kjetting på porten, men det var ingen hysteri rundt sikkerhet, minnes Tonje.

Til gjengjeld var det fysiske innemiljøet ofte veldig bra.

– Block Watne bygget mange barnehager. De hadde store, gode rom, og vi hadde bedre plass enn i dag.

Rødvin på foreldremøter

Barnehageplass var forbeholdt de som hadde råd, i tillegg til barn av enslige foreldre, barn fra vanskeligstilte hjem og barn med funksjonsnedsetting, som hadde krav på plass.

– Foreldremøtene var en arena der de ressurssterke foreldrene møttes. Vi drakk rødvin, og engasjementet var stort, forteller Tonje.

Hun legger til at foreldrene var prisgitt de som jobbet i barnehagen.

– Foreldre som stilte spørsmål ved mangel på informasjon eller måten de ble møtt på, ble ofte avfeid. 70-tallets barnehagelærere var ikke så gode på å ta kritikk. Mange foreldre turte derfor ikke krangle med de ansatte i frykt for at barna deres skulle bli dårlig behandlet, minnes Tonje.