© Utdanningsnytt
Barnehageloven 50 år
I
år er det 50 år siden barnehageloven ble innført i Norge. Med den startet en
utbygging og regulering av barnehagen. Hvordan var det å jobbe i barnehagen på
70-tallet, 80-tallet, 90-tallet og frem til i dag? Første steg har snakket med
seks barnehagelærere fra fem ulike tiår.
– Alt gikk litt saktere på 80-tallet, også i barnehagen. Hele livet var litt saktere, forteller Ann-Elisabeth Thunes (62).
Hun var ferdig utdannet barnehagelærer i 1988 og har jobbet 37 år i barnehage. Nå er hun 60 prosent styrer i Nordås Selegrend kunst- og musikkbarnehage i Bergen og tar ut to dager AFP i uken.
– Jeg husker vi opplevde at vi hadde mer tid på 80-tallet og brukte tid på andre ting enn i dag. Barna satt og vevde. De sydde og lagde sprellemenn av filt og tre eller strikket. Barna satt lenge og forsøkte selv. I dag har vi ikke kapasitet til å sitte med ett og ett barn å veve, sier Ann-Elisabeth.
De kunne holde på med samme formingsaktivitet i dagevis. I dag må det være en aktivitet barna kan gjøre her og nå, som å tegne eller male.
Alderen på barna kan ha påvirket opplevelsen av å ha mer tid, tror Ann-Elisabeth. På 80-tallet var barna mellom tre og sju år, mens det i dag er mange små under to år.
– I dag bruker vi tid på soving og bleieskift, som vi ikke trengte å bruke tid på før.
På 80-tallet handlet ansatte mat sammen med barna.
– Vi bakte brød og hadde et varmt måltid hver fredag med suppe eller grøt, forteller Ann- Elisabeth.
I dag får de levert maten på døra, og de ansatte lager stort sett varm mat til barnas bursdager. Barna får likevel mer mat enn før, fordi de slipper å ta med matpakke.
Ann-Elisabeth sier de bevisst har beholdt hvilestunden på en halvtime daglig.
– Det er godt å ha et avbrekk i en hektisk hverdag. Når barna slapper av på madrasser mens en ansatt leser, får alle ladet batteriene, forteller hun.
– På 80-tallet hadde vi ingen rammeplan og krav om noe som helst. Innholdet var avhengig av hvem som jobbet der. Ville du ha frilek hele dagen, var det greit.
Hun sier rammeplanen sikret et likt innhold da den kom i 1996, selv om det vises forskjellig ut fra barnehagenes satsingsområder.
Leken var viktig på 80-tallet og en stor del av hverdagen.
– Gjennom leken lever barna livet sitt, bearbeider ting og gjør sine erfaringer. Vi ser at barna generelt bytter lekeaktiviteter oftere i dag, og det er et høyere tempo. Jeg tror barna kunne sitte lenger og gjøre ting før enn nå. Det er større behov for voksentetthet i dag for at leken skal fungere. Den gangen kunne barna leke i grupper, og vi voksne bidro ved behov. I dag kan vi ikke lage lekegrupper og satse på at de klarer å leke alene, sier Ann-Elisabeth.
Hun tror en grunn kan være at det i dag er høyere tempo i samfunnet generelt, og at voksne også blir påvirket av et samfunn i endring.
Nordås Selegrend kunst- og musikkbarnehage begynte som en grendebarnehage for barna i Nordås selegrend borettslag i 1982. Det er borettslaget som driver barnehagen, og barna i grenda har førsterett på plass.
– Ved oppstarten var barnehagen unik og før sin tid som drev med kunstfag og drama, forteller Ann-Elisabeth.
De lagde marakaser av bokser med ris og sydde kostymer til indianerdans. I stedet for å fortelle om middelalderen lagde ansatte kostymer så barna kunne være smed og baker. De lærte barna gamle bergenssanger og tradisjonelle sangleker. Dette har de fortsatt med.
I dag har barnehagen to avdelinger med 16 barn fra 1 til 6 år og 8 ansatte, hvorav 2 stillinger for barn med tilrettelagte behov.
– De første årene hadde vi ingen søknader til PPT. Antallet har eskalert de siste tre til fem årene, og vi har aldri hatt så mange søknader som nå. Jeg tror det handler om samfunnsendringer som økt skjermbruk og overstimulering. Mange blir veldig urolige. Dessuten har terskelen for å be PPT om hjelp blitt lavere og mer akseptert av foreldre og ansatte, sier Ann-Elisabeth.
Hun har jobbet i barnehagen siden starten i 1982, først som praktikant og deretter som pedagogisk leder. I 2015 overtok hun som styrer, og i dag er de to som deler stillingen.
Barnehagen er en av Bergens minste private barnehager som har overlevd. Ann-Elisabeth tror grendebarnehagen har overlevd fordi den ikke betaler husleie og har et godt innhold og rykte.
– Jungeltelegrafen gjør oss kjent. Vi ligger her som en skjult perle. Nå er det mange småbarn i grenda, så nå ser jeg lyst på fremtiden, sier Ann-Elisabeth.