Når barnehagebarn får medarbeidersamtale

En venninne av meg var på skitur med barnebarnet sitt, en gutt på fem år. Fjell, sol, bakker og åpen vidde. I farta roper han: «Farmor, jeg elsker dette livet!». Har noen glemt at barn er spontane?

Jeg er bekymret for ivaretakelsen av barns spontanitet og her-og-nå-opplevelse etter å ha lest artikkelen «Hva vet du om barns trivsel i din barnehage?» på Utdanningsnytt 4. mars 2026.

Jeg oppfatter prosjektet «Barns trivsel i barnehagen» som enda et program utenfra som overstyrer barnehagelæreren som fagperson. Er virkelig 35 spørsmål i strukturerte barnesamtaler med 4-6-åringer metoden for å trygge trivsel og åpenhet om ting som ikke fungerer? Har denne aldersgruppen i det hele tatt selvinnsikt og språkferdighet til å svare på til dels ganske invaderende spørsmål? Et eksempel er spørsmål nummer 18: «Er du noen gang trist i barnehagen?». For meg minner opplegget om medarbeidersamtaler for voksne.

Jeg kontaktet Trond Sødal, en barnepsykiater med lang erfaring. Han svarte følgende på mine spørsmål om den typen spørreundersøkelser: «Det jeg ikke er i tvil om etter mine mange år i jobben, er at direkte spørsmål og avkryssing osv., det fungerer ikke. Barn i den alderen vil ofte oppfatte direkte spørsmål ganske annerledes enn det vi voksne tror, også om spørsmålet er stilt av hyggelige og velmenende voksne. De som stiller spørsmålene vil ikke alltid ha så god kjennskap til barnets indre at de kan vite hvordan barnet kobler spørsmålet til tanker, hendelser, usikkerhet, forventninger, frykt m.m.».

Sødal har nylig skrevet en bok som jeg anbefaler: 40 råd etter 40 år som barnepsykiater. Hvordan få gitt hjelp til de barna som trenger det?

Det kan ikke sies ofte nok: Det aller viktigste for at barna skal trives og bli sett og hørt i barnehagen, er at det er tilstrekkelig mange barnehagelærere og assistenter sammen med barna.