Vi mangler barnehagelærere – men hvem har råd til å bli det?

Norge roper etter barnehagelærere. I både små og store kommuner sliter barnehager med å få kvalifiserte søkere til ledige stillinger. Ifølge undersøkelser fra Utdanningsforbundet opplever en av tre styrere bemanningssituasjonen som dårlig eller svært dårlig, samtidig som interessen for barnehagelærerutdanningen faller kraftig.

Tall fra Samordna opptak per 15. april viser at rundt 2 150 personer hadde barnehagelærer som førstevalg i 2025 — en nedgang på 15,8 prosent fra året før og nesten en halvering på tre år. Dette burde få alarmen til å gå.

Jeg er student på arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning (ABLU). På papiret høres det ut som en god løsning: Man jobber i barnehage samtidig som man utdanner seg. I praksis betyr det at jeg mister en hel arbeidsdag i uka — rundt 20 prosent av lønna. I tillegg trekkes jeg i lønn for samlingsdager. Til sammen utgjør dette over to måneders arbeidsdager i året der jeg sitter igjen med økonomisk tap.

Dette er ikke småbeløp for voksne studenter med boliglån, barn og faste utgifter. Studiet i seg selv er krevende, med pensum, oppgaver, praksis og samlinger — på toppen av en allerede full arbeidsuke. For mange blir regnestykket rett og slett umulig. Jeg kjenner flere i samme situasjon som vurderer å slutte fordi den økonomiske belastningen blir for stor.

Det er et paradoks at samfunnet sier vi mangler kompetente barnehagelærere, samtidig som systemet gjør det vanskeligere å faktisk bli det. Når søkertallene faller år etter år, handler det kanskje ikke bare om interesse — men om realitetene folk regner på hjemme ved kjøkkenbordet.

Jeg forventer ikke at staten skal ta hele regningen, men dersom samfunnet faktisk trenger flere barnehagelærere, burde det være mulig å legge bedre til rette for eksempel gjennom økonomiske ordninger, stipend eller kompensasjon for samlingsdager. I dag oppleves det som om ansvaret i stor grad skyves over på studentene selv.

Hvor mange må kjenne på dette før noen tar grep?

Hvorfor skal studentene selv måtte betale prisen for en mangel samfunnet selv sier er kritisk?