Trygghet kan ikke vedtas, den må skapes

Jeg står ikke midt i klasserommet når døra smeller, stemmen heves og tiden ikke strekker til. Jeg kjenner det ikke i kroppen, slik mange lærere gjør, når alt du ønsker er å få undervisningen i gang, og én elev gjør det umulig. Jeg kjenner heller ikke på redselen for hva denne eleven kan gjøre med meg eller sine medelever.

Det er mer enn seks år siden jeg var lærer. Både skole og barn har endret seg siden det. Likevel har jeg, gjennom jobben min i Trygg av natur, blitt kjent med mange av de barna som skolen strever med. De som roper, slår, løper, eller trekker seg helt bort. Jeg ser hva som skjer med dem, ikke når de utagerer, men før det. Jeg ser dem når de er utrygge og redde. Når kroppen er i beredskap, hjertet slår hardt og blikket søker etter trygghet de ikke helt vet hvordan de skal be om.

Jeg har også erfart at disse barna endrer seg når de blir møtt med nysgjerrighet og likeverd. Når de får være med og påvirke hverdagen sin, og kjenne på mestring og tillit, skjer det noe. De roer seg. De deltar. De får igjen lyst til å lære. Ikke fordi vi har løst alt, men fordi de opplever at de har verdi. At de ikke bare tåles, men trengs i fellesskapet.

Det er med den erfaringen jeg leser den nye opplæringsloven, som i august gir lærere rett til å bruke fysisk inngripen overfor elever. Også i situasjoner som ikke handler om nødverge. Jeg forstår hvorfor mange heier på lovendringen. For det er vanskelig å stå i det, og krevende å skulle ta vare på mange, når noen gjør det utrygt for resten. Samtidig gjør det meg urolig. For hva skjer med barnet og fellesskapet, hvis barn skal føres eller bæres ut av klasserommet av den voksne?

Trygghet er ikke noe vi kan innføre. Det er noe som skapes i møte mellom mennesker. Og det som gir trygghet for én, kan oppleves truende for en annen. Derfor må vi våge å være i dialog. Ikke bare om regler, men om behov. Ikke bare om hva som er lov, men om hva som er lurt og hensynsfullt. Vi tror det er mulig å skape skoler der både barn og voksne kjenner seg trygge. Ikke fordi vi har kontroll, men fordi vi har tillit. Ikke fordi vi har regler for alt, men fordi vi skaper rom for at alle kan få plass. Trygghet for barn handler ikke om å bli skjermet for alt vanskelig. Det handler om å bli møtt på en måte som gjør det mulig å stå i det som er vanskelig, sammen med noen. Med voksne som tør å være nære, og som tåler at det svinger.

Vi tror at det vi trenger nå er flere samtaler om hvordan vi kan legge til rette for at barn får det godt. I praksis. Hver dag. På hver skole.

Den nye opplæringsloven legger ikke bare til rette for fysisk inngripen. Den gir også rom for en skole som former mennesker, ikke bare ferdigheter. En skole som rommer hele barnet. Hele livet. I første setning av opplæringsloven står det at skolen skal «opne dører for verda og framtida». Hva om vi bruker mer tid på å lure på hvordan vi kan få til det? For hvert enkelt barn.

Jeg har lyst til at vi skal snakke mer om hvordan vi kan skape en skole der barn får utvikle seg i sitt eget tempo. Der ulikhet sees på som noe verdifullt, ikke bare som noe vi tåler, men som noe vi bygger fellesskap på. En skole som anerkjenner at barn modnes i ulik alder. At noen trenger å leke masse og lenge, mens andre leser bøker og lærer matematikk før de begynner på skolen. At noen trenger mye støtte, både faglig og sosialt, mens andre trives med ansvar og oppgaver de kan løse på egen hånd.

En skole som tar hensyn til at barn er forskjellige. Noen som flyr høyt og lavt hele dagen, andre stille og observerende. Noen som får energi av å snakke med mange, og noen som blir slitne av det samme. Der begge kjenner at de hører til. En skole som verdsetter ulike ferdigheter, hvor også den som er god i dans, på sløydsalen, på scenen eller ute i naturen, opplever mestring og verdi.

En skole som anerkjenner at læring skjer gjennom erfaring, og at erfaring trenger nærvær, sanser og mening. Derfor skjer undervisningen ikke bare i klasserom, men også i verksteder, på turer, i grupper, i stillhet og i latter.

En skole som har tid til å sørge for at barn har det trygt, før vi forventer at de skal lære det vi voksne vil at de skal lære. En skole hvor hensyn er viktigere enn regler. Hvor vi venter på tur, ikke bare fordi det er en regel, men fordi det er lurt.

En skole som åpner dører for verda og framtida. Det hadde vært noe, det.

Det har jeg lyst til at vi snakker mer om.