Behold karakterene i kroppsøving – for elevenes og lærernes skyld

Lærer i videregående, Morten Bueide, gikk ut i Aftenposten 3. juni med et innlegg med overskriften Fjern karakteren i kroppsøving – for elevenes skyld. Han ønsker å erstatte karakterene i faget med godkjent/ikke godkjent. Innlegget var bakgrunnen for at NRK Dagsnytt 18 samme dag tok opp saken til debatt, hvor Bueide og jeg deltok i debatten. Debatten ble kort og overfladisk, og hans innlegg i Aftenposten fortjener et lengre motsvar.

Jeg vil takke Bueide for at han hiver seg på vurderingsdebatten i faget. Som utdanner i faget på Høgskulen på Vestlandet erfarer jeg at dette er en problematikk både lærerstudenter og lærere i faget er svært engasjert i og ofte diskuterer. Bueide mener det er krevende å vurdere i faget, ikke minst med alle de kompetansemål faget skal vurderes opp mot, samtidig som mange lærere setter for høye gjennomsnittskarakterer. Han nevner også karakterpresset enkeltelever utsettes for og at de opplever urettferdig vurdering. Jan peker på noen utfordringer med vurdering i faget, men disse utfordringene gjelder ikke bare kroppsøvingsfaget; vurdering er krevende per se, og det gjelder i alle fag.

Det største ankepunktet mot Bueide er at dersom vi reduserer vurderingen til godkjent/ikke godkjent, står vi i fare for å gjøre faget om til et aktivitetsfag, et pausefag fra de andre skolefagene. Da blir det et frikvarter med aktivitet som motvekt til «teoretiske» fag. Elevorganisasjonen ønsker at kroppsøving skal være et læringsfag på lik linje med de andre skolefagene utfra samme argumentasjon. Det er også et faktum at alle fag i skolen har en teoretisk og praktisk side. Denne teori-praksis-dikotomien som Bueide gjør seg til talsperson for, må vi bort fra fordi det er en forenkling av alle skolefagenes egenart.

Forslaget undergraver formålet med vurderingen

Verre er det at Bueide sitt forslag vil undergrave hele formålet med vurderingen, som ifølge opplæringsforskriften er å fremme læring og lærelyst. Kroppsøving er og skal være et lærings- og danningsfag. Mister man dette av syne, undergraver man fagets legitimeringsgrunnlag. Bueide argumenterer med at siden faget innehar så mange kompetansemål og kvaliteter som elevene skal vurderes i, så er løsningen å ta vekk karakterene. Dette blir for meg en logisk brist. Et karaktersystem vil jo kvalitetssikre at elevene blir vurdert opp mot nettopp de kompetansemålene som gjelder i faget.

Det betyr selvsagt ikke at det er enkelt å bryte ned slike kompetansemål til mer konkrete læringsmål, men det er jo noe alle lærerne i de ulike fag gjør. Han mener også at det å vurdere elevene med utgangspunkt i fagets kompetansemål, blir for krevende og det burde derfor vært felles nasjonale konkrete læringsmål. At vi har overordnede, åpne og fleksible kompetansemål, som den enkelte lærer må bryte ned til mer konkrete læringsmål, ser jeg på som en styrke fordi det tar høyde for at den enkelte lærer og skole kan tilpasse faget til lokale forhold. Det er jo slik at skolene har ulike rammebetingelser, ulike fasiliteter og lever under ulike klimaforhold. Da må også læringsmål og innehold i faget justeres etter dette.

Bestått / ikke bestått? 

Å vurdere elevene med bestått/ikke bestått løser heller ikke vurderingsutfordringen som lærere står overfor, tvert imot. Å vurdere elevene etter en enten-eller-skala tenker jeg blir enda mer krevende. Hvem skal da få bestått og ikke bestått, hvilke kriterier skal legges til grunn, og vil det bli mer rettferdig? Elevene skal jo ikke vurderes utfra fravær, og heller ikke utfra egne forutsetninger eller sammenligning med sine medelever.

Bueide mener også at fravær av karakterer i faget vil bidra til økt tid til aktivitet. Jeg er ikke uenig i at det å være i bevegelse er fagets adelsmerke. Det er et praktisk, estetisk fag, men innretningen til faget er at de skal lære når de er i bevegelse. De skal reflektere over det som skjer når de er i bevegelse og alle de kvaliteter som er i spill. De skal tilegne seg både ferdigheter, kunnskaper og gode holdninger i faget. De skal bli bevisst sin kroppsidentitet, reflektere rundt kroppspress i tiden, en tematikk jeg tar opp i min siste bok hvor jeg skriver at dette er fagovergripende tema som berører flere fag.

Elevene skal lære seg tverrfaglige tema som demokrati og medborgerskap, folkehelse og livsmestring, bærekraft, alle tema som nettopp understreker faget som et lærings- og danningsfag. Skal elevene lære seg livslang bevegelsesglede, så er det helt avgjørende at de blir bevisst og reflekterer rundt disse tema og de kjerneelementer og kompetansemål som gjelder i faget.

Løsningen er ikke å fjerne karakterene

At vurderingspraksiser i kroppsøvingsfaget kan bli bedre, er vel de fleste enig i. Men løsningen er ikke å ta bort karakterene. Da undergraves faget som et seriøst lærings- og profesjonsfag, hvor det kreves fagutdanning og pedagogisk kompetanse for å undervise i det. Står man igjen med godkjent/ikke godkjent blir også vurderingen summativ, vurdering av læring og ikke vurdering for læring, altså formativ vurdering. Kollega Petter-Erik Leirhaug oppdaget i sin doktoravhandling at en del lærere fortsatt har en vei å gå når det gjelder å få til formativ vurdering i faget. Igjen er vi tilbake til utgangspunktet: elevene skal vurderes med læring som siktemål, derfor skal de også vurderes underveis og bli bevisst og delaktig i sin egen vurdering og utviklingsprosess.

Som jeg påpekte i Dagsnytt 18, vil enhver vurdering til syvende og sist falle på den enkelte lærer. Den enkelte lærer må ta i bruk sin profesjonelle dømmekraft når han eller hun skal sette karakter. Skal vi gjøre vurderingen bedre i faget så bør vi nok fokusere på andre sider ved faget, f.eks. få opp flere kroppsøvingslærere med formell utdanning i faget og vi må forbedre de ytre rammevilkår for faget. Nå er det slik at kroppsøvingsfaget alltid er blitt misforstått og stemoderlig behandlet.

Det er fortsatt både politikere, lærere, ledere, foreldre og folk ellers som oppfatter kroppsøving som «gymmen», der formålet er ensidige prestasjons- og sunnhetsmål. Vi må bort fra denne ensidige idretts- og helsediskursen i faget, og begynne å ta faget som lærings- og danningsfag på alvor.

Jeg har stor respekt for alle kroppsøvingslærere som brenner for faget og som tar læreplanen LK20 på alvor. Dette er gjerne lærere som inngår i større profesjonsfellesskap på sin skole og som diskuterer de vurderingsutfordringer de står overfor i faget og som finner rimelige, profesjonelle funderte løsninger.