MEST LEST
Når techpedagogikk avfeies av KI
Debatt: – Vet man lite om fenomenet man skal mene noe om, blir resonneringen svært beskjeden.
Silvija Seres påstår i Utdanningsnytt 08.03.2026 at KI mangler menneskets evne til å håndtere spørsmål uten klare fasitsvar, kontekstforståelse, etisk vurdering og integrasjon av motstridende hensyn. Derfor bør skolen bruke mindre tid på å lære bort formaliserbare fakta og mer tid på å utvikle elevenes vurderingsevne. Det høres tilforlatelig ut, men resonnementet bygger på alvorlige feilslutninger og er symptomatisk for den pedagogiske debatt i vår tid.
Skulle Seres' tekst holdt vann, burde ikke KI være i stand til å kritisere den. For moro skyld matet jeg den derfor til Chat GPT og ga et enkelt prompt: «Kritiser premissene i Seres tekst». Det klarte den helt fint. Det stemmer blant annet ikke at KI-systemer bare optimaliserer det som kan formaliseres og måles, og ikke håndterer det ikke lar seg redusere til klare fasitsvar – kontekstforståelse, etisk vurdering, integrasjon av motstridende hensyn. Alle som har stilt Chat GPT et moralsk spørsmål eller bedt den avveie flere og motstridende hensyn, vet at den kan resonnere i det vide og brede. På et langt høyere nivå en enhver elev. Det stemmer ikke at kun mennesket kan praktisere denne egenskapen.
Men, for å møte Seres' argumenter på like vilkår tar jeg selv over resonneringen herfra. Seres mener at «Den gode læreren i en KI-tid er utvikler av dømmekraft. Hun trener elever i å tåle usikkerhet, gjennomføre flertrinnsresonnering, avdekke skjulte antakelser og forstå konsekvenser». Ingen er uenige i denne målsetningen, men Seres hopper bukk over et vesentlig premiss, nemlig at eleven først må ha mye faktakunnskap for å kunne bedrive slik vurdering. Vet man lite om fenomenet man skal mene noe om, blir resonneringen svært beskjeden.
Faktakunnskaper er byggesteinene for all menneskelig erkjennelse av virkeligheten. Vet du lite, kan du mene lite. Dette er et aksiom, en kjensgjerning som er absurd å benekte, men som påfallende mange i pedagogikkfeltet ser ut til å ha glemt. Hopper man bukk over denne kjensgjerningen, blir mange ambisiøse skrivebordspedagogiske ideer mulige og fremstår tilsynelatende gode. Dette er symptomatisk for tech-pedagogiske tankestrømninger i vår tid og er en alvorlig akademisk svikt.
Seres skriver: «Dersom læring reduseres til produksjon av et førsteutkast, blir KI en konkurrent. Dersom læring defineres som analyse, forbedring, kritikk og anvendelse i nye kontekster, blir KI et arbeidsverktøy som kan løfte nivået. Når førsteutkastet er gratis, kan tiden brukes på kvalitet.». Tolker jeg henne rett, mener hun at elevene ikke bør kaste bort tiden på å lære seg å skrive noe fra bunnen av. Men, å skrive er å tenke. Å bygge en tekst fra bunnen av er å bygge sine tanker fra grunnmur til takstein. Hopper man over tankevirksomhetens strevsomme grunnarbeid, mellom- eller sluttfase, forstår man ikke sitt ferdige tankemessige byggverk fullt ut. Da har man ikke fullt eierskap til sine tanker.
Det er tankene man selv har tenkt ut og forstått som konstituerer selvet. Det er tankene man selv har tenkt ut og forstått som er individets erkjennelse av virkeligheten. Men, dette skal man ifølge Seres altså hoppe bukk over, i beste fall nedprioritere, der hun skriver at «Læringens økonomi endres, fra produksjon av tekst og svar til refleksjon over kvalitet og verdi.».
Dersom min kritikk stemmer. vil Seres' metode oppnå det stikk motsatte. Nedprioriterer vi innlæring av faktakunnskap og skriving fra bunn, blir elevene dårligere til å reflektere over kvalitet og verdi. Er det noe dagens læreplandebatt har vist, er det at nedprioritering av fakta og skriving ikke har gitt bedre vurderingsevne hos norske elever. Vurderingsevne forutsetter dyp erkjennelse.
Kritikken min av Seres kunne blitt skrevet av en KI og jeg ville nikket anerkjennende til den, men skriveprosessen med å tenke disse tankene fra bunn, slipe dem og omformulere dem ga meg mye større klarhet i hva jeg egentlig mener og hvorfor. Skrivingen ga selvet mitt korreksjoner underveis, som til slutt endte i denne erkjennelsen som selvet mitt nå eier 100 prosent. Denne formen for skriving er sentralt i det vestlige opplysningsprosjektet og bør ikke nedprioriteres.
Seres vil altså at undervisningen skal lære elevene å avsløre når keiseren mangler klær, men teksten hennes er paradoksalt nok et eksempel på argumentasjon uten klær. Når hun skriver at «Elever må lære å stille spørsmål ved det som ser korrekt ut.» vil jeg heller si at lærere bør stille spørsmål ved Seres’ påstander som ser korrekte ut.
