Fagforeningenes drivkraft

En skikkelse har dukket opp i min bevissthet flere ganger i det siste, mye på grunn av den siste tidens nyhetsbilde. Det er en romankarakter fra en bok jeg leste som ganske ung. Romankarakteren gjorde åpenbart et stort inntrykk på meg, og er kanskje en av årsakene til at jeg engasjerte meg som tillitsvalgt i en fagforening.

Romanen var Grapes of Wrath (norsk tittel: Vredens druer), skrevet av John Steinbeck i 1939. Romanen skildrer den amerikanske depresjonens maktmisbruk, vold, urettferdighet og elendighet. Fremstillingen er urovekkende lik tilstanden i verden i dag. Kanskje er det fordi verden trenger flere som en av hovedkarakterene i romanen, Tom Joad, at jeg stadig tenker på ham. 

På mange måter representerer han noe av det som er ånden i fagforeningene; kamp for frihet og rettferdighet, bevisstheten om at vi også kjemper for større saker enn bedre lønns- og arbeidsvilkår, trygge arbeidsmiljøer og likestilling på arbeidsplassen. Vi kjemper også for solidaritet og altruisme kontra egoisme, og for menneskeverd i møte med undertrykkelsen.

Min generasjon har sett en formidabel utvikling av samfunnet. Når det er så mange store endringer i samfunnet som det er i dag, er det lett å glemme at utviklingen de siste hundre årene stort sett har gått i positiv retning. En stor del av æren for de opparbeidede rettighetene som enkeltmenneskene og fellesskapet nyter godt av, har fagforeningene kjempet frem opp gjennom årene.

I de trygge oppgangstidene vi har opplevd gjennom de siste 30 årene, er det kanskje ikke så rart at fellesskap og samarbeid har blitt satt til side, til fordel for individ og egennytte. Og det preger vårt samfunn i dag, i en tid der vi trenger fellesskapet mer enn på lenge.

Et lyspunkt er at på tross av individfokuset har fagforeningene holdt stand i Norge. Faktisk øker nå antallet fagorganiserte, og vi er omtrent 50 % prosent av befolkningen som er fagorganisert.

Når det nå kan se ut som om verdensordenen endrer seg, og det i stor fart, er det spesielt viktig å ta vare på og utvikle fagforeningene. Det er på tide å trekke frem de helt grunnleggende årsakene til å finne sammen og organisere seg. Ikke minst for å være i stand til å kjempe tilbake mot misbruk av makt og angrep på rettigheter og fellesskapsordninger.

Med Tom Joads siste ord til sin mor i romanen personifiserer Steinbeck nettopp motstanden mot urett og undertrykking: I'll be everywhere — wherever you look. Wherever they's a fight so hungry people can eat, I'll be there. Wherever they's a cop beatin' up a guy, I'll be there. If Casy knowed, why, I'll be in the way guys yell when they're mad an' — I'll be in the way kids laugh when they're hungry an' they know supper's ready.

Fagforeningenenes kjerneverdier er kampen for å bevare velferdsstaten og å bygge samfunn der demokrati, solidaritet, mangfold og inkludering står sterkt. Den kampen er like viktig i dag som i 1939.