KI tenker, altså er jeg ikke

Hvis 1205 ord blir for mye å lese, hopp frem til nest siste avsnitt og se etter fire kulepunkter. Hvis ikke, er det bare å ta det fra begynnelsen:

I Niels Klims underjordiske reise møter Klim tidlig trefolket i Potu, som er fornuftige, sindige, og bruker god tid til å komme til veloverveide beslutninger. En lokal utdannelsesinstitusjon innser fort at dette menneskets hastighet ikke er av det gode, og vegrer seg for å sette ham til oppgaver som krever bruk av fornuften. De sender derfor følgende anbefaling til fyrsten i riket:

I samsvar med Deres fyrstelige høyhets ordre sender vi Dem hermed etter de avsluttende prøvene et vesen, som kaller seg selv menneske og er fra en annen klode. Vi har undervist ham så godt vi har kunnet og etter grundige prøver av hans evner og karakteregenskaper finner vi ham lærevillig og med rask oppfattelsesevne. Hans vurderingsevne er imidlertid så vaklende at han – på grunn av sin altfor store kvikkhet – knapt kan regnes for å tilhøre fornuftsvesnene. Han kan overhodet ikke betros noen større oppgaver. Da han imidlertid er hurtigere til bens enn alle andre, vil han likevel utvilsomt på beste måte kunne utfylle stillingen som løpergutt ved Deres hoff. (Ludvig Holberg, 1741)

Hastighet blir av trefolket vurdert til å være helt kontraproduktivt i et fornuftsperspektiv. I vår samtid er likevel ikke den menneskelige kvikkhet nok, hastigheten må opp, og alle hindre må ryddes av veien, slik at vi kommer raskest mulig til målet. Ofte er det uklart hva målet egentlig er, men farten skal likevel opp, i en evig akselerasjon.

Da er det utrolig bra at vi har fått KI, et redskap som har hastighet som sin fremste egenskap, sannsynlighet som sin nest fremste egenskap, mens fordringer om sannhet og etterrettelighet: nei det er ikke så farlig. Det tar jo fryktelig lang tid å få bekreftet at noe er helt sant. Da er det langt bedre å stole på at det er sant, eller i det minste sant nok, ikke sant?

KI kan i tillegg til å få opp hastigheten hjelpe oss med å kvitte oss med overflødige ord i språket. Da kan ting gå enda raskere. Ett av ordene er verbet «å gruble». En utrolig unyttig og lite produktiv aktivitet. Vi leter og famler og leter og famler i vårt eget hode på en løsning, og av og til kommer ikke svaret før lenge etter at vi hadde bruk for det. Da er jo hele grublingen bortkastet tid som vi kunne brukt til noe helt annet.

KI kan også fortelle oss om vi har rotet oss bort i eksistensielle spørsmål der menneskeheten ikke har blitt enige om svaret. De bør vi i alle fall ikke kaste bort tiden på, for hva er vel sannsynligheten for at akkurat jeg skal klare det som hele menneskeheten ikke har gjort?

Å slippe å gruble og tenke i møte med motstand er jo helt fabelaktig. I møtet med vanskelige spørsmål som vi kanskje eller kanskje ikke har svaret på inne i nøtta, er det jo bare å vippe frem vår bestevenn mobilen og spørre KI om hjelp. KI grubler ikke, har ikke arbeidsminne eller langtidshukommelse, ingen subjektiv muskulatur mellom ørene som er helt prisgitt subjektets eksponering for tidligere kunnskap og evnenivå. Om det er noe som skaper rusk i maskineriet, er det enkeltindividets topografiske fastlåsthet, både i direkte og overført betydning. Språkmodellene er nærværende, derværende og overalt, og hamstrer vilt og uhemmet i internetts ikke så veldig supre marked.

Om det er noe KI har lært oss, er det at lesing og skriving er noe skikkelig herk, og at krav om lesing og skriving bare blir påført oss av ondskapsfulle individer som ikke unner oss en problemfri fremtid uten overflødig hjerneaktivitet. I tillegg til «grubling» er det derfor åpenbart at både leselyst, skrivelyst, lesekunst og skrivekunst snart kan fraktes til oppsamlingsplassen for døende begreper på vei til den evige hvile.

Det er jo ingen som egentlig vil lese, eller egentlig vil skrive. Få ideer, finne setninger og ord, lage struktur på teksten, finne retoriske grep, leke med fantasien, være språklig kreativ, fremme et budskap, utvikle en mening etc. Kan jo bli utmattet av mindre.

Hvorfor skal jeg lese, når det bare gjør at jeg føler meg dum i møte med alle de nye ukjente ordene og uttrykkene? Jeg har det mye bedre med meg selv uten denne følelsen av å komme til kort. Hvorfor skal jeg lese andre sine tanker når mine egne er alt jeg trenger?

Er det sånn at jeg faktisk er nødt til å lese en tekst, kan jeg jo bare mate den inn i KI og be om et sammendrag, og om teksten er på nynorsk, swahili eller gresk, eller bare har litt for lange setninger, kan jeg bare be KI om å forklare alt for meg slik at en åtteåring vil forstå det. Blir det for vanskelig, er det fremdeles noen år å gå på, og om språk blir for tungt, kan jeg jo få budskapet i form av en tegning eller en meme. Det er jo litt gøy da.

Vi har nok av krevende tekster. Bare ta Bibelen. Denne antologien av kjente og ukjente forfattere med ulik skriveevne og sprikende budskap kunne med fordel blitt kortet ned til memer. Det gamle testamentets budskap fra Gud: «Gjør som jeg sier, og unngå evig fortapelse», og Det nye testamentet: «Tro på meg og alt er tilgitt».

Skrivekunst og lesekunst er altså ingen kunst med KI. Ingenting å gruble over. Ble teksten her i lengste laget, og du hoppet direkte hit til siste avsnitt for å få hovedpunktene, så kan du få KI sin vurdering av hovedpoengene, i form av fire kulepunkter:

• Teksten kontrasterer verdien av langsom, grundig tenkning (slik den fremstilles i Niels Klim) med vår samtids dyrking av hastighet, der raskhet oppfattes som et mål i seg selv – ofte uten klart formål.
• Kunstig intelligens framstilles som et redskap som forsterker denne hastighetskulturen: sannsynlighet og effektivitet prioriteres foran sannhet, etterrettelighet og refleksjon.
• «Grubling», lesing og skriving problematiseres ironisk som aktiviteter som i økende grad ses på som unødvendige, krevende og lite attraktive i møte med KI-baserte snarveier.
• Teksten advarer satirisk mot en utvikling der leselyst, skrivelyst og språkkompetanse forvitrer, fordi KI gjør det mulig å omgå motstand, kompleksitet og egen tenkning.

Det er bare å omfavne den nye teknologien, lene seg inn i mulighetsrommet og krysse fingrene for at vi faktisk møter folk der. Entusiastene har jo tross alt forklart oss at vi må forholde oss til realiteten og at det er vanskelig å få tannkremen inn igjen i tuben når den først er ute.

Det sies at det store gjennombruddet for tannkremprodusenten Colgate kom fordi de utvidet hullet i tuben fra fem til seks millimeter. Vi kan nok regne med at hullet i den digitale tannkremtuben blir større og større for hver dag som går. I en modernisert versjon av Karius og Baktus vil jeg derfor foreslå en tredje karakter, nemlig Cogitos: et mytisk tankevesen som bor inne i hodet vårt og som kan utvikle forræderske, subjektive og kritiske tanker. Når de tre kameratene blir spylt ut av hodet og ender drivende på en flåte og musikken toner ut, foreslår jeg at filmen avsluttes med:

Det finnes ikke en tanke i et hode som er rent.