Demokratiets viktigste arena er klasserommet

For ni år siden var jeg gift med en amerikaner. Han gråt «on behalf of my fellow Americans» da Donald Trump ble valgt som president for første gang. I dag kan jeg bare ane hvilken sorg det må være for opplyste amerikanere som ser demokratiet kollapse av en splitt- og herskesyk mann som systematisk ødelegger The land of the free. 

Hvorfor har dette minnet fra en novemberdag i 2016 dukket opp nå noen uker før vårt viktige verdivalg? Jo, fordi en lignende flauhet har kommet snikende, og blitt forsterket av tre intensive dager i Arendal. Faglig påfyll og fagforeningsstolthet. Menneskemylder og blikkfangbåter. Christian Radich. Skoleskipet Gann. Blankpussede brune, stødige snekker. Historie og fremskritt side om side. Seilbåter tett i tett med champagne på kjøl. 

Den største katamaranen var lett synlig med en brautende lilla vimpel vaiende i flau vind: «Fjern formueskatt på arbeidende kapital.» Dekknavnet ‘arbeidende kapital’ svevde over det polerte glassfiberdekket; å sikre en rik minoritet mer makt og innflytelse, gi én prosent av befolkningen 80 prosent av skatteletten, skjuler seg i det flagrende budskapet.

Bildet av den ekle og glisende prins Johan fra Robin Hood dukket opp på netthinnen sammen med assosiasjoner til amerikanske tilstander. Mye vil ha mer. Den flaue smaken forsterkes når valgkamp og valgomater gang på gang vinkles mot egen solbrente nesetipp: What’s in it for me? 

Det er ikke noe nytt at jeg har vært flau på vegne av mine medborgere, det har jeg vært en god stund. Når de rikeste blant oss velger å forlate landet for å kunne gjøre seg enda fetere med utsyn til sveitsiske alper i stedet for den norske fjellheimen, savner jeg Askeladdens innsikt og verdisyn. Han som satt egen vinning til side og stoppet opp på veien og utgjorde en forskjell for en annen. Nysgjerrig og omsorgsfull. En ekte medborger uten nisselue med egen logo. 

Noen uker før valget er jeg ekstra flau over dem som vurderer en taktisk stemme med et sterkt og inderlig ønske her i livet: å få lov til å danse rundt gullkalven. Flau over dem som ser på valget som et spill der egen vinning er selve målet mer enn et sikkerhetsnett mot farlig polarisering. Jeg håper de våger å møte eget speilbilde, lytte innover, sjekke det moralske kompasset og finne ut hva de egentlig tror på. Sånn egentlig. 

For hva står på spill i dette valget? 

Jo, demokratiet. Vi har tillatt teknologigiganter til de grader å ta kontroll over hverdagen vår, og vi er allerede ute og kjøre. Mine nyheter er ikke lenger dine nyheter. Mine meninger påvirkes ulikt dine. Mine venner er ikke dine venner. Vi er ikke lenger like mye sammen. Dessverre. 

Derfor er demokratiets viktigste arena klasserommet. Framtida skapes nå. Livsviktig beredskapsarbeid foregår hver bidige dag og nå er det skolestart. 

Skolen er den eneste møteplassen som samler alle samfunnsklasser side om side. År etter år møtes oppvoksende slekt i et fellesskap der alle har like stor verdi. En fellesskole der læreren trygt kan lose elevene gjennom utrygge farvann i en ugjenkjennelig og skremmende verden, er det viktigste vi har. 

En skole der elever orker å både lese langt og skrive selv uten å ty til fordummende snarveier, er avgjørende for demokratiet. Når læreren får tid nok til å være den gode treneren som løfter og styrker hele laget og sørger for samspill, er det en avgjørende motvekt i en selvsentrert tidsalder. En skole preget av kunnskap og ikke fete, falske overskrifter sikrer at først når alle er med, kan vi si ferdig snakka! 

Alt annet blekner i forhold. Du kan ha så fet bankkonto du bare vil, men klokskap er ikke til salgs. Du kan verken spise eller drikke kontoutskriften din, bare spør kong Midas eller les diktet «Um pengar» av Arne Garborg om du er i tvil. På skolen skjer virkelig meningsbrytning uten filter der vi kan lese, lære og snakke om både gullkalver, higen etter gull og verdien av grønne skoger. Tro og tvil. Verdi og veivalg. 

Når jeg tenker tilbake på timene i Arendal, så er det noe fint med en katamaran, forresten. Skroget hviler på to stødige, likeverdige bein. Dersom det ene beinet blir for tungt, vil kursen automatisk endres og målet aldri nås. Uten likevekt og balanse vil ikke vinden i seilene hjelpe stort. 

Du har tre uker på deg til å sette deg skikkelig inn i hva partiene mener om hele utdanningsløpet, medborgerskap og beredskapsarbeid i skolen. Les partiprogrammene, snakk med politikerne på torget, diskuter med venner og ukjente. Møt folk med ulike meninger. Og husk at demokratiet trumfer formuesskatten. 

Jeg håper inderlig jeg våkner stolt av mine medborgere 9. september. Godt valg!