Lenge kjente jeg på en skam

«Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, hvilken hudfarge du har, hvem du forelsker deg i, om du er funksjonshemmet, hvilke kjønn du er, eller hva du trur på. Ingen har rett til å gjøre forskjell på deg og andre. Ingen skal utsette deg for annerledes eller urettferdig behandling fordi du er den du er». FN`s barnekonvensjon artikkel 2.

Snøen har for lengst smeltet. Solen skinner, det er grønt og nå står juni for døren. Den første sommermåneden er fullstappet med begivenheter som muntlig eksamen, avslutninger, solbrenthet, sommerferie for tusenvis av barn og unge og ikke minst PRIDE. 

Pride ja! Dette evige maset om flagging med regnbueflagget på skoler, offentlige bygninger, hoteller og andre næringsvirksomheter. Arrangementet og markeringen som leder til debatter, saklige, mindre saklige og ofte rett og slett usaklige. 

Feiringen som får kommentarfeltene på sosiale medier til å flyte over av ytringer. Meninger og uttalelser som ofte beveger seg i en retning av å ytre hets, mobbing og uthenging av mennesker som tilhører en minoritet. Dette flagget, regnbuen i all sin prakt, symbolet på mange gode allment aksepterte kjerneverdier har fått flere skoleeiere, skoleledere, lærere og ikke minst foresatte ut i en heftig ordveksling: "Dette flagget har ikke noe i et klasserom å gjøre!" "Pride hører ikke hjemme i skolen!" "Skolen bør være nøytral og barn tar skade av tematikken!" 

Jeg, tidligere lærer, tidligere rådgiver, nå skoleleder, lesbisk kvinne, gift og med fire barn i grunnskole og videregående opplæring står midt i stormen og tenker: Pride som markering av mangfold hører da absolutt hjemme i skolen? Ja, er det ikke nettopp her det hører hjemme? Jeg hører jo hjemme i skolen, det er jobben min, hverdagen min og halve livet mitt. Barna mine hører hjemme i skolen, hver dag i 13 år. Kona mi er mamma til barn som går på skolen, og som familie bruker vi minimum 50% av livet vårt i denne institusjonen. 

Sammen med meg, min kone og barna våre sier forskningen oss at ca. 7% av barn, unge og voksne er en del av denne minoriteten noen stiller spørsmål om kan være en del av skolens pensum, og om det er trygt for alle å markere. Hvorfor og fra hvem skal skolebarna "skånes"? For den jeg er? Hvem barna mine er, hvordan de vokser opp eller hvordan de har blitt til?

Ut fra hva jeg ellers opplever av positive tilbakemeldinger på det å være skeiv, ønske om inkludering og en stadig voksende anerkjennelse av ulike måter å elske på lurer jeg jo litt: Kan det være at det hele bunner i dårlig kommunikasjon? Er det virkelig så mange som ikke ønsker å lære om, markere og feire PRIDE som det gis inntrykk av i avisoppslag og kommentarfelt? Kan det være at vi har ulik forståelse av hva Pride er og står for, og at PRIDE som begrep har fått et ufortjent dårlig rykte?

Det tok 24 år før Bente våga å uttrykke kven ho er

Den norske skole er og blir en institusjon som skal gi ungene våre kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Gjennom den overordna delen av læreplanen står det tydelig beskrevet at barn og unge skal lære om bærekraft, demokrati og medborgerskap og om livsmestring. 

Som en del av denne livsmestringen er det livsviktig at vi gir barn og ungdom hele kunnskapen om det å være menneske, selv om vi har ulike syn på hvordan dette hele mennesket kommer til uttrykk.

En klok dame sa en gang følgende ord: «Det er ikke nok å snakke om fred, du må tro på det. Og det er ikke nok å tro på det, du må jobbe med det. Endring krever handling». (Eleanor Roosvelt)

Selv som skeiv har jeg hatt et ambivalent forhold til Pride i over 20 år. Lenge kjente jeg på en skam rundt det å delta på markeringer, heise regnbueflagget og sammen med tusenvis av andre gå i tog gjennom Oslos gater. 

Jeg kjente på skammen da jeg i 2023 ble spurt om å holde appell når Vikersund Pride gikk av stabelen, og den samme skammen kjentes godt under huden da jeg for første gang gikk i Oslo Pride i 2023. 

Samme år, og på grunn av denne skammen, skrev jeg et innlegg i Bygdeposten, lokalavisen i Modum, der jeg beskrev min opplevelse av å kjenne på ambivalente følelser rundt PRIDE. En forklaring på hvorfor markeringen til tider er en stor utfordring for meg som skeiv, men også hvorfor Pride, kunnskap om det å være skeiv og det å tilhøre en minoritet har blitt en liten kampsak for meg. 

Teksten er ment som et supplement og som en håndsutrekning til alle som syntes PRIDE er vanskelig, og som av uvitenhet eller usikkerhet ender opp med å skyte fra hofta i stedefor å søke samtale og dialog. Teksten er til alle oss som fra tid til annen er sårbare og helt avhengig av menneskene rundt. Teksten er absolutt til deg som er en venn, forelder, lærer, trener eller bare en som omgås andre mennesker. Sist, men ikke minst er teksten til deg som ønsker å være stolt av deg selv, akkurat som du er!

Innlegget i Bygdeposten: 

Jeg og min familie pleier ofte å sove i telt når vi er på ferie, og i sommer hadde jeg mitt livs mareritt hva angår teltopplevelse. Vi var på ferie i Danmark, i telt, og da skal det ikke mye fantasi til for å skjønne tegninga. Det blåste! Det blåste skikkelig. Det regna sideveis, det bråkte, og vindkastene var av en slik styrke at jeg trudde at vi skulle havne på havet. 

I panikk våknet jeg av skrekk og tenkte; «nå havner vi på havet». «Teltet kommer til å blåse overende». Jeg vekker kona mi og i en blanding av overdramatisering og panikk forteller jeg hva som er på vei til å skje. Panikken smittet ikke umiddelbart over på min bedre halvdel, og min bauta i livet kunne heldigvis roe meg kjapt ned og forsikre meg om at dette går helt bra. For er ikke stroppene strammet og pluggene godt festa? Tok vi ikke en ekstra rundt teltet før vi la oss til å sove i går kveld. Pulsen sank, redselen forsvant og etter en stund kunne jeg roe meg ned og sove videre. Fantastisk nok; da vi våknet dagen etter stod teltet vårt kanonstøtt.

I ettertid har jeg tenkt mye på teltepisoden som satte en skikkelig støkk i meg, og en dag slo det meg: Jeg kan være dette teltet. Vi kan alle være dette teltet. Et sårbart telt som trosser vær og vind for å forsøke å holde seg på beina. Hendelsen er et fantastisk bilde på oss mennesker og hvordan vi påvirker hverandre.

Jeg er et regnbuetelt, et LHBT telt og oss er det ikke så mange av. Vi er i mindretall, og mange har meninger om oss, skjønner oss ikke, kjenner oss kanskje ikke og skriver nedsettende ord om oss i sosiale medier. 

Mange har blitt såra. Vi er sårbare! For som menneske er vi alle sårbare. Hver og en av oss bærer vi på bagasje som gjør at det til tider kan være vanskelig å stå oppreist, og som et telt er vie avhengige av å stå støtt for å ikke velte, revne eller klappe sammen. Vi er helt avhengig av å være godt festa. Med barduner, stropper og plugger. Hvis hver og en av oss representerer et telt, så er samfunnet rundt sikkerheten. Det som gjør at vi står støtt. 

I en alder av 45 år er jeg endelig godt stroppa, festa og sikra, men tidligere i livet mitt var noen stropper løse. Det har også vært episoder der noen har sparket hard til, og fjernet noen pluggene mine slik at jeg nesten veltet. Det var vanskelig. Heldigvis har jeg i dag et vanvittig godt støtteapparat i kona mi, kjerne -og storfamilien min, venner og kollegaer. 

Det er så mange støttende og inkluderende mennesker i Norge og Modum, men dessverre er det alt for mange som har det vanskelig og det er fortsatt alt for mange som ikke står støtt. Tall fra SSB, fra Ung Data undersøkelsen og flere undersøkelser som er gjort i forbindelse med LHBT sin livskvalitet gir uttrykk for at alt for mange skeive i dag lider av ensomhet, angst og depresjon. Mange lever i skam og i skjul, og flere av de som tør å være seg selv blir møtt med hatefulle kommentarer på nett. 

De av dere som møter opp til Pride-paraden er kanskje foreldre, foresatte, søsken til noen, en lærer, rektor, kollega, sjef, politibetjent, kanskje du er en fotball eller håndballtrener, sykepleier, butikkansatt, mulig noen fra Bygdeposten som journalist eller kanskje en jurist. Vi holder alle i stroppene til andre. Vi er alle et støtteapparat til mange rundt oss. Et helt vanvittig livsviktig støtteapparat. 

Heldigvis i Norge er store deler av det offentlige apparatet på plass for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Sammenlignet med mange andre land i verden er vi utrolig heldige som har et lovverk som langt på vei beskytter og som inkluderer. Men dette er ÈN stropp, og èn stropp holder ikke. Da velter teltet. Det går i stykker, og det revner. Et telt må festes i alle hjørner. 

Et regnbuetelt kan være tynnslitt og ekstra sårbart. Som en minoritet, og ved å være et menneske kan et regnbuetelt allerede ha en rift og tåler ikke så godt å stå i uvær som regn og vind.

Det gode er når støtteapparatet rundt oss fungerer, når vi kjenner oss trygge og står støtt. Først da er det skapt et miljø der hver og kan ha det godt med seg selv og utvikle seg til;

Å være stolt - ikke flau og stengt inne i et skap.

Å være hel – ikke halv, en som ljuger og som må ty til hvite løgner for å dekke over.

Å være ekte – kunne stå for den du er, og de valgene du tar.

Å være fri – ikke fanget. Kunne leve det livet du er ment til å leve som et stolt, helt og ekte menneske.

Min utfordring og mitt spørsmål til deg som leser dette som mamma, pappa, bestemor eller bestefar, trener, ungdomsleder, politiker, blogger, tik toker, youtuber eller bare en forbipasserende; Er du en som sparker borti plugger til skeive mennesker slik at de velter? Eller er du en som fester en løs plugg og passer på at stroppene er strammet? 

Er du en som støtter, oppmuntrer, fremsnakker? En som lar være å snakke nedlatende, kommenterer negativt i kommentarfelt? Kan du være den som stopper opp og sier ifra når noen bruker skjellsord som «du din homo»? Kan du være en som ønsker å lære, bli kjent med, og åpne opp for det litt ukjente med nysgjerrighet fremfor fordømmelse?

Jeg er et regnbuetelt, med flerrer og flenger som er lappet godt sammen, men som står trygt og støtt. Jeg går i Pridetog og markerer Pride for å feire et fantastisk mangfold, men også for å markere at vi fortsatt har en vei å gå. Eleanor Roosevelt sa en gang; «Det er ikke nok å snakke om fred, du må tro på det. Og det er ikke nok å tro på det, du må jobbe med det. Endring krever handling». 

For at vi i Modum og i Norge skal ha gode liv, og for at skeive g andre minoriteter skal kunne stå støtt, må vi alle bidra. Vi må vise respekt, omsorg og toleranse. Vi må se hverandre, tørre å snakke med hverandre, være åpne og nysgjerrige på hverandre.

.... 

I år er det valg, og gang på gang hører vi politikere si: «Bruk stemmeretten». Jeg sier: «Bruk stemmen din, ja bruk hele deg». Det er ikke bare i september du har et valg. Du har et valg hver dag.

For som Martin Luther King JR sa og Anja Hammerseng Edin sier: «I have a dream» og «hva hvis det er mulig» om vi i Modum sammen kan stoppe frykt for det som er annerledes og heller skape et trygt, inkluderende og mangfoldig samfunn der vi alle kan være STOLTE, HELE, EKTE OG FRI. FRI TIL Å SE HVERANDRE, VÆRE HELE OG ELSKE DEN VI VIL! 

DETTE ER HVA PRIDE HANDLER OM FOR MEG.