En felles vurderingspraksis i kroppsøving er mulig

I kroppsøving er vurdering et tilbakevendende problem. Mange lærere opplever usikkerhet. Utdanningsdirektoratet setter rammer, og universiteter og høyskoler tolker og formidler. Likevel blir mye overlatt til profesjonsfellesskapet i skolen – som sjelden har tid eller arenaer til å enes om felles kriterier.

Dermed står lærere alene med å forsvare vurderinger mot kriterier som ingen helt får grep om. Resultatet er en endeløs debatt som tapper energi fra undervisningen.

Nå er tiden moden for et felles løft. Vi trenger en vurderingstradisjon som både gir faglig tyngde og kan brukes i praksis.

Kompetanse i kontekst – nøkkelen til faglighet

I min kommende bok Skiundervisning i skolen presenterer jeg et rammeverk for planlegging, undervisning og vurdering. Det bygger på en enkel forståelse: Kompetanse er samspillet mellom kunnskap og ferdigheter i en kontekst.

Det betyr at vurdering ikke handler om å telle kilometer, registrere oppmøte eller måle fysiske forutsetninger. Vurdering skjer når elevene får vise hva de kan i konkrete situasjoner – i spill, i lek, i friluftsliv eller andre aktiviteter.

Konteksten er avgjørende. Det er her eleven demonstrerer hva han eller hun faktisk mestrer.

Ryddighet i vurderingsgrunnlaget

En stor kilde til forvirring har vært alt det som ikke skal inngå i vurderingen: fravær, oppførsel, orden, sammenligning med andre og medfødte forutsetninger. Likevel dukker disse spørsmålene stadig opp.

Det samme gjelder usikkerhet rundt verbene i kompetansemålene – og om «fremgang» i seg selv kan vurderes.

Her må vi være tydelige:

• Verbene peker på handlinger, men er ikke vurderingskriterier i seg selv.

• Fremgang er ikke et eget vurderingsgrunnlag, men kan være et tegn på kompetanseutvikling.

• Innsats er en forutsetning for ferdighetsutvikling, men ikke kompetanse i seg selv.

Når vi rydder disse misforståelsene bort, kan vi konsentrere oss om det som teller: elevenes kompetanse i kontekst.

Fra enkeltobservasjoner til helhetlig vurdering

Kroppsøvingslærere har store elevgrupper og få timer. Men vurdering i kontekst gjør arbeidet enklere, ikke vanskeligere. I en aktivitet, en dans eller en tur kan læreren observere om eleven mestrer eller ikke – og justere underveis.

Enkeltobservasjoner blir byggeklosser som til slutt danner grunnlaget for sluttvurderingen. Nettopp derfor må elevene få flere ulike kontekster å vise kompetanse i.

Tid for en felles praksis

Vurdering i kroppsøving må bygge på en helhetlig forståelse av kompetanse. Det betyr å vurdere hvordan elever anvender kunnskap og ferdigheter i meningsfulle situasjoner, med innsats og øving som en naturlig del av prosessen.

Universitets- og høyskolesektoren, Utdanningsdirektoratet og profesjonsfellesskapet må sammen gi noen tydelige føringer. Først da kan vi legge debatten bak oss – og bruke kreftene på det som virkelig teller: undervisning som gir læring, mestring og kompetanse.