Kroppsøvingsfaget er utdatert, på tide med en oppgradering

«Kroppsøving» er et vakkert ord. Det rommer både kroppen og det å øve. Likevel er det grunn til å stille spørsmålet: Tar vi egentlig ordet på alvor i dagens skole? 

Eller er det på tide å gi faget et nytt navn - og samtidig åpne en større diskusjon om hva kroppsøvingsfaget egentlig skal være?

Fra legemesøvelser til kroppsøving 

Historien om faget er viktig. Da det først ble innført på 1800-tallet, het det «legemsøvelser». Tanken var enkel: Kroppen skulle styrkes, dannes og disiplineres, på linje med hodet. Senere ble faget kalt «gymnastikk» eller «gym», og lenge var det nettopp den gymnastiske tradisjonen som dominerte: rader, systematikk, faste bevegelser. 

I 1936 ble navnet «kroppsøving» det offisielle. Det var ikke tilfeldig. Navnet signaliserte et skifte: Elevene skulle ikke bare gjøre øvelser, men øve. De skulle utvikle seg gjennom repitisjon, ferdighetstrening og læring over tid. Øving innebærer utholdenhet, konsentrasjon og tålmodighet. 

Det krever en pedagogisk tanke om prosess - ikke bare aktivitet. Spørsmålet er: Har vi egentlig klart å følge opp det navnet forplikter oss til?

Kroppsprøving i stedet for kroppsøving 

Ser vi på hvordan faget ofte praktiseres i dag, er det mye som tyder på at «øving» er blitt borte. I mange klasser møter elevene et lappeteppe av aktiviteter: litt ballspill én uke, friidretten en annen, dans en tredje. De får prøve mye, men får sjelden tid til å øve på noe over tid. Dermed blir faget mer kroppsprøving enn kroppsøving. 

Elevene prøver, men de øver ikke. De får smakebiter, men sjelden muligheten til å oppleve øvingens magi - den langsomme, krevende, men givende prosessen der man feiler, justerer og til slutt mestrer. Hvorfor er dette et problem? Fordi mestring bygger motivasjon. Fordi læring krever repitisjon. 

Og fordi faget, slik det praktiseres, i mange tilfeller skaper mer utenforskap enn inkludering.

Støtte til Askildsen - øvingens magi 

I en kronikk i Utdanningsnytt peker Carl Emil Marstrander Askildsen på nettopp dette: Vi må ta «øvingen» på alvor. Han beskriver øving som en prosess som gir rom for feiling, utholdenhet og framgang. Han minner oss på at øving er mer enn fysisk trening - det er en pedagogisk metode, en måte å lære på som kan styrke både selvtillit og fellesskap. 

Jeg er helt enig. For hva skjer når elevene aldri får oppleve framgang? Når ballspill bare blir å «spille litt kamp» uten tid til å trene på pasninger, bevegelser, taktikk? Når dans blir å «lære noen trinn» før man går videre til neste sjanger? Når styrketrening blir «prøv apparatene», uten veiledning i hvordan man faktisk utvikler styrke? 

Da reduserer vi faget til tilfeldige aktiviteter. Vi fratar elevene muligheten til å oppleve mestring. Og vi svikter fagets egentlige formål.

Kritiske spørsmål vi må tørre å stille 

Hvordan kan vi forvente at elevene lærer noe, hvis de aldri får tid til å øve? Hvordan kan vi bygge motivasjon, hvis alt blir en smakebit og aldri en reise mot mestring? Hvordan kan faget bidra til demokrati og medborgerskap, hvis det ikke legger til rette for samarbeid, inkludering og ansvar i praksis? 

Hvordan kan vi hevde at kroppsøving er for alle, når mange elever opplever det som et fag der de «avsløres» snarere enn et fag der de bygger ferdigheter og selvtillit? Dette er spørsmål vi må tørre å stille - både som lærere, som skoleledere og som samfunn.

Eksempler fra praksis - slik kunne øving sett ut 

Tenk om en volleyballperiode varte i 8 uker. De første timene brukes på grunnleggende ferdigheter: serve, baggerslag, fingerslag. Deretter øves det på spilløvelser, smålagsspill og taktiske trekk. Elevene får prøve, feile og se hvordan laget faktisk utvikler seg sammen. Etter noen uker merker de forskjellen: flere baller holdes i spill, pasningene sitter bedre og samarbeidet flyter. 

Eller ta dans. I stedet for å skrape overflaten på tre ulike sjangre, kunne elevene fordype seg i én. Lære grunnbevegelsene, kjenne rytmen, utvikle koreografi sammen. Etter en periode kan de stå foran klassen eller på en skoleavslutning og faktisk vise noe de har øvd på. 

Eller styrketrening. I stedet for en tilfeldig tur i treningsrommet, kunne elevene få en konkret plan: Lære teknikk i knebøy, benkpress, markløft. Føre treningslogg. Oppleve hvordan styrken gradvis øker. Lære hvordan man setter seg mål og jobber systematisk for å nå dem. 

Dette er øving. Dette er læring. Og dette er den erfaringen elevene fortjener.

Språk former virkeligheten 

Her kommer vi tilbake til navnet, «Kroppsøving» lover noe stort: at vi faktisk skal øve. Men når praksisen ikke følger navnet, blir ordet en tom merkelapp. Og språk former forventningene våre. 

Når elever, lærere og foreldre hører «kroppsøving», bør de forbinde det med øving, mestring og læring. I stedet forbinder mange det med gym, ballspill og tilfeldig aktivitet. 

Kanskje er det på tide å vurdere et nytt navn. Ikke for å pynte på språket, men for å stille en ærlig diagnose. 

Kanskje «bevegelseslæring»? Kanskje «kroppslig læring»? Eller rett og slett «øving»? 

Poenget er ikke ordet i seg selv, men signalet det sender.

Kroppsøving i vår tid - mer enn fysisk aktivitet 

Vi lever i en tid der mange unge sliter med psykisk helse, kroppspress og inaktivitet. Da er kroppsøvingsfaget viktigere enn noen gang. Men det betyr også at vi må tenke nytt om hva faget skal være. Kroppsøving kan ikke bare handle om kondisjon og teknikk. 

Det må også handle om samarbeid, demokrati og medborgerskap. Om å inkludere alle, uansett ferdighetsnivå. Om å gi elevene erfaring med å bidra til fellesskapet, ta ansvar og respektere hverandre. Men dette krever en faglig tydelighet som ofte mangler i dag. 

Vi må bestemme oss for hva faget egentlig skal være - og organisere undervisningen deretter.

Mot et nytt navn - og et nytt innhold 

Så hva gjør vi? Vi må tørre å innrømme at faget i dag ofte ikke lever opp til navnet sitt. Vi må diskutere om navnet skal endres, for å tydeliggjøre hva vi egentlig vil med faget. Vi må endre praksis, slik at elevene faktisk får tid og rom til å øve. Vi må knytte faget tettere til tverrfaglige tema som demokrati og medborgerskap - fordi kroppsøving kan være en av de viktigste arenaene for å lære samarbeid, inkludering og fellesskap i praksis. 

Kanskje må vi beholde navnet «kroppsøving», men gi det innholdet tilbake. Eller kanskje vi må våge å fornye det helt. Det viktigste er ikke hva vi kaller faget, men at vi gir elevene muligheten til å oppleve det navnet lover.

Avslutning - en oppfordring 

Carl Emil Marstrander Askildsen har helt rett når han sier at vi må ta øvingen på alvor. Det er på tide å lytte. Vi skylder elevene et fag som gir dem mer enn tilfeldige aktiviteter. Vi skylder dem et fag der de kan oppleve mestring, fellesskap og læring - erfaringer de kan ta med seg resten av livet. 

Så la oss stille oss selv spørsmålet: Er «kroppsøving» fortsatt et dekkende navn? Eller er det på tide å kalle faget noe annet - og samtidig fornye både praksisen og ambisjonene våre? For i dag er «kroppsøving» altfor ofte kroppsøving. Og det holder ikke lenger.