Et reiseråd til deg som ønsker innsikt i kjærlighet og utenforskap

For ti år siden tilbrakte jeg en dag i Provincetown, Massachusetts, kjent som P-town. Jeg skulle slå i hjel en tolvtimers mellomlanding i Boston på vei hjemover fra Hawaii, og tok ferja ut i havgapet. Med tung koffert og jetlag i bagasjen fikk jeg en svært lærerik opplevelse.

Aldri før eller siden har jeg følt meg så usynlig og annerledes. Aldri før eller siden har jeg sett så mye kjærlighet i løpet av én dag. Aldri før har jeg sett så mye glede.

Foran på dekk sto to gamle damer, skrøpelige til beins, og holdt hverandre rundt livet. I skyggen lå en mann med stråhatt og hvilte i fanget til en annen mann. Folk smilte, kysset og klemte hverandre. Som om de endelig var fri.

Jeg satt på sidelinja aleine og undret meg over denne åpenlyse livsgleden. Hvorfor var jeg så overrasket? Jo, fordi jeg ikke var vant til å se det.

Lenge før ferja la til kai, hørtes høy musikk. Festkledde folk danset og regnbuens farger kastet glans utover det speilblanke Atlanterhavet. På brygga sto en miniprideparade og ønsket alle velkommen.

Timene rundt i den idylliske hvitmalte New England-byen var mettet av inntrykk. Det var også en svært ensom affære. Jeg følte meg usynlig og annerledes. Hele dagen følte jeg meg utenfor.

Hvordan er det på ferja ut til Provincetown i dag? Er det mer lettelse over å være fri eller er det også redsel for hvordan de siste månedene har vært? Hvordan kan lover og regler kastes uhemmet rundt fra et ovalt kontor i slik en fart? Hva vil skje fremover? Mindre inkludering, innskrenking av ytringsfrihet og diktering av lærere er skremmende.

Vi må våge å gjøre det motsatte. Vi har en jobb å gjøre. Vi er langt fra i mål når det gjelder inkludering og menneskeverd. Det er dessverre mange som ikke våger å vise at de er glad i noen av samme kjønn i Norge i dag. Elever og lærere opplever skjellsord knyttet til seksuell legning daglig.

Jeg vil våge å være tydelig uenig med dem som sier at nå er det for mye skeivt stoff i media, og at vi trenger forbud mot regnbueflagg i skolegården. Jeg vil ikke jatte med om at det er politisk korrekt å gå med fargerike armbånd. Når hatefulle holdninger og handlinger fremdeles skjer, må vi agere og kjempe på alle arenaer. Vi må være synlige sammen. Vi må våge å bruke ytringsfriheten vår.

Én dag håper jeg å dra tilbake til P-town, dette paradiset som ligger ytterst på en halvøy, som strekker seg ut i Atlanterhavet som en symbolsk og sterk arm, for igjen å oppleve The Power of Love. La dette være et lite reiseråd til alle som ønsker innsikt i utenforskap og kjærlighet.