Foreldre er ikke omsorgstrøtte – de er systemtrøtte

Foreldresamarbeid beskrives stadig oftere som krevende. Konfliktene er flere, møtene hardere og sakene mer fastlåste. Vi har en tendens til å forklare dette med at foreldregruppen har endret seg. Et narrativ som distraherer oss fra vårt eget ansvar som fagpersoner.

Sakkyndig vurdering. Møtereferater og eposter. Samarbeidsmøter, tiltaksplaner, vedtak, IOPer, BUP-utredninger, møteinnkallinger uten agendaer, referat uten oppfølgingspunkter. Tester, kartlegginger, pedagogiske rapporter.

I midten av alt dette står ikke eleven, hun er hjemme. Der har hun vært mer eller mindre sammenhengende siden 7. klasse. Nå går hun i tiende. Med den siste sakkyndige vurderingen, et par møtereferater og to eposter kan man spore hele 40 anbefalinger og forslag til tiltak.

Der eleven egentlig skulle vært, i midten, har systemet overtatt plassen hennes. Et system som ikke engang systemet selv klarer å navigere.

Forventningene til hva skolen skal levere er kanskje høyere. Ressursene er nok knappere. Foreldre er kanskje også mer rettighetsfokuserte nå sammenlignet med tidligere.

Problemet er ikke kravstore foreldre. De samfunnstrendene som ofte pekes på som årsaker til eskalerende konflikter viser egentlig bare at rammene for kommunikasjonen har endret seg. Uten at vi har tilpasset oss. Et mer komplekst system, endrede økonomiske rammefaktorer, kompetansebehov og en større variasjon i elevgruppen krever en helt annen måte å kommunisere på.

Som fagpersoner er det vårt ansvar å sørge for å tette gapet mellom hvordan systemet fungerer, hva fagfolk mener, hva de sier, og hva foreldre hører. Et eksempel er PP-tjenestens sakkyndige vurdering. For en PP-rådgiver er det en faglig vurdering med tilpassede anbefalinger og tiltak. For skolen er det et styringsverktøy. For vedtaksmyndighet er det et grunnlagsdokument. Hva betyr dokumentet for foreldrenes forventinger til hva skolen skal levere på?

Det samme gjelder ITO (individuelt tilrettelagt opplæring), enkeltvedtak, aktivitetsplikt. Begreper vi bruker daglig, uten å tenke over at innholdet kan tillegges ulik vekt ut ifra hvem som er mottakeren av budskapet. Vi forklarer hva begrepene betyr, men forteller vi hva de innebærer i praksis?

Konflikten bygger seg gradvis opp over tid. Gjennom dokumentene som misforstås. I e-posten som ble mistolket. I referatet som beskrev noe annet enn det forelderen husker ble sagt. I bekymringen som ble tatt opp tre ganger uten at noen følte at de fikk et svar.

Kommunikasjon er et faglig ansvar når systemet er komplekst, følelsene er høye og forelderen på andre siden av bordet ikke kjenner til de samme kodene vi tar for gitt. Et ansvar fagpersonene eier.

Vi har lenge snakket om krevende foreldre. Kanskje på bekostning av tid vi heller burde ha brukt på å spørre oss selv om vi kommuniserer på en måte som faktisk inviterer til samarbeid. Eller om vi skaper avstand der vi trenger nærhet, uklarhet der vi trenger tydelighet, og mistillit der vi trenger felles retning.

Kommunikasjon er selve kjernen i foreldresamarbeidet. Fagfolk som mestrer det, bruker mindre tid på eskalerende konflikter og mer tid på det de egentlig er der for: å skape gode oppvekst- og læringsmiljøer for barn og unge.