Praktisk arbeid med forsoning er nødvendig for å ruste fellesskolen for framtiden

Utvalget for Framtidens Fellesskole er nedsatt av regjeringen for å gjennomføre en bred vurdering av fellesskolens rolle og funksjon i framtidens samfunn, men det virker som forsoning uteblir fra utvalgets prioriteringer. Det er problematisk.

Man må spørre seg hvordan skolen da kan fungere som «sosialt lim» i samfunnet, og samtidig møte et mangfold av elever med ulik bakgrunn. Aktivt forsoningsarbeid er nødvendig for å sikre at limet holder og at skolen ikke bare blir en utfordring, men en styrke.

Mandatet stiller krav til at utvalget innhenter Sametingets synspunkter i sitt arbeid. Dette er viktige signaler, for skolens håndtering av urfolksspørsmål er koblet til historiske prosesser som krever forsoning. Det er langt ifra tilstrekkelig, og både nasjonale minoriteter og andre grupper som også er rammet på tilsvarende vis, risikerer å bli nedtonet i utvalgets tolkninger av «fellesskap».

Som storsamfunn risikerer vi at utvalget leverer et resultat som vitner om tapte muligheter. Bevegelighet i retning av forsoning som en mulighet, forutsetter endringer i både holdninger og kunnskaper. Uten aktiv vilje til endring, vil vi ende opp med å videreføre en begrenset forståelse for hvem «vi» er i diskusjoner og samtaler om fellesskap i skolen.

Begått urett må anerkjennes

Forsoning kan forstås som en forutsetning for en sunn demokratisk utvikling. Den norske sannhet- og forsoningskommisjonen fremhever kunnskap og tillit som avgjørende. Det handler om anerkjennelse av utført urett, samt vilje til å ta oppgjør med uretten. Det forutsetter gjensidighet, og majoritetssamfunnets representanter må være sitt ansvar bevisst. Skolen har en nøkkelrolle (Sannhet- og forsoningskommisjonen, 2023).

Vår egen historie vitner om flere tapte muligheter, som den kritikkverdige oppfølging ovenfor norske jøder og rom etter andre verdenskrig, og manglende konkrete forsoningstiltak overfor tatere og romanifolk etter tater-/romaniutvalgets rapport (NOU 2015: 7). På et vis har vi fått en ny sjanse etter sannhet- og forsoningskommisjonen. Kunnskap og tillit bygger på vilje til forsoning og forpliktelser til handling. Vår egen historie viser at en bred tilnærming er nødvendig. Eksempler fra andre land vitner om både fallgruver og muligheter knyttet til slike prosesser.

Ufullstendig forsoning som demokratitap

Forsoningsprosessene i Sør-Afrika beskrives i TV-dokumentarserien Endelig fri – apartheids mange hemmeligheter, tilgjengelig på NRK TV. Vi får innsyn i umenneskelige forbrytelser iverksatt av apartheidregimet, samt forventninger, håp og skuffelser knyttet til den sørafrikanske sannhet- og forsoningskommisjonen. Manglende oppfølging leder til sår og maktesløshet. Hele befolkningen rammes.

Dokumentarserien inneholder sterke scener. Lederen for den sørafrikanske kommisjonen, Biskop Desmond TUTU, bryter sammen i gråt mens vitner forteller om grusomheter og urett de har opplevd. Forsoningsarbeid kan være smertefullt og krevende for alle involverte.

Enda sterkere er det å se hvordan de som ble rammet av overgrep og urett mange år senere står igjen med opplevelser av svik, ubesvarte spørsmål og manglende rettssikkerhet. Yasmin Sooka, tidligere medlem av kommisjonen, er oppgitt: «Man kjenner på en overveldende sorg, og også litt bitterhet over at løftet vi ga folk ennå ikke er oppfylt. Det får en til å lure på om all innsatsen har vært forgjeves.»

Et gjennomgangstema i dokumentarserien er spørsmålet: Hvordan skal det sørafrikanske samfunnet nå komme seg videre?

Forsoning som tilført kunnskap og etterrettelighet

Forsoningsprosessene i Canada har likhetstrekk med det arbeidet man tenker seg i Norge. Endringer i holdninger gjelder også møter med urfolks kunnskapssystemer og epistemologier.

Jean-Paul Restoule og Cha-win-is har skrevet en rapport for den canadiske UNESCO kommisjonen. Der viser de blant annet til den canadiske sannhet- og forsoningskommisjonen og skolens sentrale rolle for forsoning. Inkludering av urfolkspedagogikk vil ifølge dem komme alle elever i skolen til gode.

Eksemplene Restoule og Cha-win-is presenterer inkluderer en mer praktisk skoledag, daglig fysisk aktivitet, uteskole, frilek, lokal kunnskapsforankring, fortellerkunst, ivaretakelse av natur og miljø, og et sterkt engasjement for lokalsamfunnet. Dette er alle eksempler med tydelig utspring i urfolkspedagogikk. Parallellen til situasjonen i Norge er tydelig. Tradisjonelle kunnskapssystemer tilhørende våre egne urfolk og nasjonale minoriteter byr på tilsvarende muligheter.

DEBATT

Etter 20 år som arbeidsgjevar treng KS ei grundig utviklingssamtale

Restoule og Cha-win-is understreker viktigheten av å anerkjenne de tradisjonelle kunnskapskildene. Sammenligningen er etterrettelig kildebruk i vitenskapelig arbeid. Det må komme frem hvem man har lært fra, og når kunnskapen ble delt med oss. En slik form for etterrettelighet må vi også kunne forvente rundt arbeidet med framtidens fellesskole i Norge.

Hvem er «vi» i framtidens skole

Mange av organisasjonene som er engasjert i framtidens fellesskole mener også at forsoning er nødvendig. Uttalelsene kommer når man eksplisitt må forholde seg til «de andre» som er utsatt for urett. Det virker som forsoning stagnerer i et slikt skille mellom «oss» og «de andre». Det er dermed ikke noe som «vi» naturlig holder på med i saker som angår «oss» om framtidens fellesskole.

Begrensningene kommer også til uttrykk som ekskludering av en rekke grupper i skolemiljøet. Min egen arbeidsplass er en middels stor barneskole. Fellesskapet vårt består av lærere, elever, foreldre og skoleledere, fagarbeidere, konsulenter, saksbehandlere, renholdsarbeidere, PP-rådgivere, skolesykepleier, lærlinger, praksiskandidater og helsesykepleier. Et mindretall av disse inviteres til utvalgets interne prosesser. Kan vi da snakke om noe «felles» relatert til min konkrete arbeidsplass?

Vilje til forsoning forutsetter endring i holdninger og kunnskaper om hvem «vi» er som skal danne fellesskap i skolen. Tap av dette kan forsterke opplevelser av utenforskap i skolen. Det kan med andre ord ramme alt og alle, ikke bare urfolk og nasjonale minoriteter.

Referanser

Restoule, J-P. & Chaw-win-sin. (2017). Old Ways Are the New Way Forward: How Indigenous pedagogy can benefit everyone. Canadian Commission for UNESCO. https://gcedclearinghouse.org/resources/old-ways-are-new-way-forward-how-indigenous-pedagogy-can-benefit-everyone

Sannhet og forsoningskommisjonen. (2023). Dokument 19 (2022-2023). Sannhet og forsoning: grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. https://www.stortinget.no/globalassets/pdf/sannhets--og-forsoningskommisjonen/rapport-til-stortinget-fra-sannhets--og-forsoningskommisjonen.pdf

Sithole, X., Wessel, M & Blom, T. (Produsenter) (2024). Endelig fri – apartheids mange hemmeligheter [Dokumentar-serie]. NRK. https://tv.nrk.no/serie/endelig-fri-apartheids-mange-hemmeligheter