Leseløftet trenger ikke bare bøker, men også skolebibliotekarer

I revidert statsbudsjett bevilger regjeringen 12 millioner til bøker til skolebibliotekene. Kunnskapsministeren sier at lesing er hovedprioritet for regjeringen i skolepolitikken, men det mangler en viktig brikke i denne politikken. Det er satsingen på skolebibliotekaren.

Skolebibliotekene må ikke bare fylles med bøker. De må fylles med skolebibliotekarer som kan vise elevene veien inn i bøkene.

Dessverre ser vi at det motsatte skjer mange steder. Skoler i kommuner som Bærum, der skolebibliotekene tradisjonelt har vært godt bemannet, nedbemanner nå skolebibliotekene. Det samme skjer flere steder i landet. Grunnen er enkel: I Norge er det ikke lenger lovpålagt med skolebibliotekar. Det var det fram til 1998. Når kommuneøkonomien er dårlig, kuttes det som ikke er lovpålagt. 

1. juli i år får Sverige en ny lov som sier at alle skolebibliotek skal bemannes med en skolebibliotekar med bibliotekfaglig utdanning. Det er satt i gang en storstilt kompetanseheving av skolebibliotekarer, ofte er det lærere som får en videreutdanning. Med dette ligger Sverige milelangt foran Norge i å satse systematisk og strukturelt på skolebibliotek. 

I forkant av lovendringen ble det skrevet en offentlig utredning om skolebibliotek. Det ble med andre ord gjort et forarbeid basert på internasjonal forskning om hva som kjennetegner skolebibliotek som bidrar til elevenes læring. Det har ført fram til lovendringen. 

Målet i Sverige er at alle elever skal få tilgang til skolebibliotek der skolebibliotekaren har tid til å drive aktiv formidling av litteratur tilpasset den enkelte elev og gjøre bibliotek til en levende virksomhet i skolen.

Vi trenger en varig satsing på skolebibliotekaren

De siste årene har regjeringen i Norge bevilget mye penger til skolebibliotekene i Norge. Det er bra!

De fleste pengene har gått via Utdanningsdirektoratets ordning der kommuner som ønsker det, kan søke om midler for å utvikle skolebibliotekene. Det har bidratt til at mange har fått et løft for skolebibliotekene så lenge prosjektmidlene har vart.

Problemet med disse ordningene er at de er basert på prosjektmidler. Når pengene tar slutt, slutter også satsingene mange steder. Noen kommuner har heller aldri søkt midler.

Da regjeringens leselyststrategi Sammen om lesing kom, ble forskriften i opplæringsloven om skolebibliotek styrket. Der heter det nå at skolebibliotekene skal bidra til å styrke elevenes språk- og leseferdigheter, evnen til å tenke kritisk og til å jevne ut sosiale forskjeller. Målene og ambisjonene er gode, men det er vanskelig å realisere dette dersom ingen gjør jobben med å lage levende bibliotek som er påkoblet skolens leseopplæring. Leselyst kommer for de færreste elevene av seg selv. Elevene må møte noen som kan formidle litteraturen og som har spisskompetanse på det. Det har skolebibliotekaren.

Skolebibliotekaren kan etablere et nært forhold til den enkelte elev og være en trygg voksen som er tilgjengelig i skoletiden. Elevene kommer kanskje ikke på biblioteket for å lese, men ender opp med å lese fordi biblioteket er et sted der det er naturlig å snakke om bøker. Skolebibliotekaren kan være der og skape disse samtalene. På den måten kan skolebibliotekaren hjelpe elever som ellers aldri ville ha lest ei bok. Derfor er det synd at skolebibliotekaren knapt nevnes i regjeringens leselyststrategi Sammen om lesing. Skolebibliotek nevnes 38 ganger, men skolebibliotekaren nevnes kun én gang.

Å gi skolene bøker uten å samtidig sørge for å bemanne skolebibliotekene, blir som å tilføre råvarer til en restaurant uten å ansette en kokk.

Lesing kan trøste, berike og bære

Å bli en leser handler om å få tilgang til utdanning og jobb, tenke kritisk og vurdere informasjon, men også om å få en rikdom for livet. Eller som Gro Dahle så fint sier det i diktet Jeg tror på boka: «Og jeg tror på lesingen, at lesingen kan trekke oss gjennom dagene, bære oss, løfte oss, trøste oss, utvide, berike, åpne hodene våre, hylle på hylle, vegg på vegg, bok på bok». 

Vi vet at mange elever ikke har foreldre som kan gi dem den gaven det er å oppdage hva en bok kan gjøre, og mange får heller ikke denne hjelpen på skolen fordi læreren ikke har tid. Det opprettholder sosiale forskjeller. Den forskjellen som finnes mellom de elevene som kommer fra hjem med bøker og de som ikke gjør det, kan skolebibliotekaren bidra med å rette opp. Skolebibliotekaren kan hjelpe den eleven som ikke har et forhold til bøker, som aldri har blitt lest for, som aldri har erfart at det å lese en bok kan trøste, berike og bære. Eller som det står i forskriften: å jevne ut sosiale forskjeller.

Det er fint at regjeringen er i gang med et leseløft, og veien til leselyst i skolen går for mange via skolebiblioteket. Her finnes det en fantastisk mulighet! Men det er ingen kvikkfiks. Noen må ha tid til å gjøre jobben med å vise elevene inn i bøkene, til å gjøre skolebiblioteket til et levende, sosialt og pulserende sted på skolen. Derfor må leseløftet som regjeringen er i gang med, i mye større grad koble på skolebibliotekaren.