Religiøst mangfold og inkludering
– erfaringer fra klasserommene

Den norske skolen er en møteplass for elever med ulikt livssyn, og elevene ser ut til å både ha en generell interesse for religion og være positive når det gjelder å møte annerledes troende. Det bør altså være rom for en meningsfull undervisning på feltet – spørsmålet er om skolen klarer å utnytte dette godt nok.

I overordnet del av læreplanen kan vi lese at skolen skal «bidra til at hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap» (Kunnskapsdepartementet, 2017). Er dette virkeligheten for elever med religiøs bakgrunn i dag?

Sissel Østberg var blant de første som satte søkelyset på hvordan religiøse minoriteter har det i Norge og i skolen i sin studie om «unge norsk-pakistanske jenter» (1998). 

Østberg og senere studier har vist at barn og unge kan oppleve det som krevende å stå frem med en religiøs identitet i skolen (Gullbekk, 2000; Nicolaisen, 2013). Og paradoksalt nok, i en skole der kristendommen og Den norske kirke har blitt sett på som privilegerte og som representanter for majoriteten, viser studier at også kristne elever kan oppleve det vanskelig, og at de velger å «bli i skapet» (Domaas, 2019; Iversen, 2012). 

Forskere i Norge og i flere europeiske land mener dette har sin bakgrunn i økt sekularisering, som gir lite rom for religion i det offentlige rom (Barnes, 2022; Moulin, 2011). Dette sammenfaller med studier som viser at norske ungdommer, selv om de uttrykker en prinsipiell åpenhet og toleranse for religiøst mangfold, ser ut til å være både likegyldige til religion og negative til religiøse sannhetspåstander (Botvar & Mortensen, 2017; Høeg, 2017; von der Lippe, 2011).

Forskningsprosjektet Ikke-formell trosopplæring, offentlig skole og religiøse minoriteter i Norge (FAITHED), som er finansiert av Norges forskningsråd (2022–2025), setter søkelyset på religiøse minoriteter i Norge. 

I forskningsprosjektet vårt studerer vi katolske og muslimske barn og unge og deres forhold til religionsundervisning i eget trossamfunn og i offentlig skole. I tillegg ser vi på hvordan skoleledere, KRLE-lærere og elever møter og erfarer skolens religiøse mangfold. 

Det er gjennomført feltarbeid i fire katolske menigheter, fire sunnimuslimske moskéer, fire barneskoler og fire ungdomsskoler i Sør-Norge, hvorav halvparten er lokalisert i Stor-Oslo-regionen. Muslimer og katolikker er valgt fordi de representerer den største og den nest største religiøse minoriteten i Norge, med henholdsvis 190 542 muslimske og 166 663 katolske registrerte medlemmer (Statistisk sentralbyrå, 2024). Begge tilbyr også trosopplæring i store deler av landet.

Vi vil her redegjøre for sentrale funn og analyser basert på intervjuer med 38 ungdommer i katolske og muslimske menigheter, 11 skoleledere og 14 KRLE-lærere, samt en større spørreundersøkelse besvart av 127 ungdomsskoleelever. Vi stiller tre sentrale spørsmål:

1. Hva tenker muslimske og katolske ungdommer om religionsundervisningen i skolen?
2. Hvordan møter skolen (skoleledere og KRLE-lærere) elever fra religiøse minoriteter?
3. Hva tenker ungdomsskoleelever om religions- og livssynsmangfold?

Videre vil vi vektlegge funn vi mener det er viktig å løfte frem i samtalen om den inkluderende skolen. Det overordnede spørsmålet er: Er det åpenhet og rom for religiøst mangfold i den offentlige skolen i dag?

Muslimske og katolske ungdommer om KRLE

Muslimske og katolske ungdommer uttaler seg grunnleggende positivt om KRLE-faget. Mange knytter dette til det å leve i en tid med økt mangfold, og at det derfor er viktig å lære om ulike religioner (Larssen & Aschim, 2023, s. 282). I tillegg vektlegges betydningen av KRLE-klasserommet som et sted der det legges til rette for dialog og samtale, det som kan omtales som et fungerende «uenighetsfellesskap» (Iversen, 2014). 

I et fag det har vært mye uro rundt, er det verdt å merke seg at religiøs minoritetsungdom opplever faget som både relevant og viktig.

Samtidig kommer det frem flere utfordringer, til dels også urovekkende erfaringer. Mest fremtredende blant både muslimske og katolske ungdommer er mangelen på dybde og bredde, særlig da om «vår egen religion», som enkelte uttrykte det. 

Mange peker på at faget er «overfladisk» og i liten grad får frem hvordan det er å leve som muslim eller katolikk i dagens Norge, den religionen «de selv erfarer», som en sa det.

Det er ungdommer med katolsk bakgrunn som synes å få minst oppmerksomhet om sin tradisjon. Dette kan skyldes at alt «går under kristendommen, at det liksom er det samme», som en uttrykte det (Larssen & Aschim, 2023, s. 284). Det katolske perspektivet, til tross for en lang historie i Norge med røtter tilbake til kristningen, synes altså å bli marginalisert. Det er verdt å påpeke, for de av oss som er vokst opp i en luthersk eller protestantisk kulturtradisjon, at en enhetlig fremstilling av kristendommen ikke er objektiv, men smaker og lukter av «luthersk marinade», slik en svensk forsker så betegnende har uttrykt det (Berglund, 2013). Dette er noe særlig katolsk ungdom merker seg.

Det er også de katolske elevene som oftest synes å komme opp i ubekvemme situasjoner i KRLE-klasserommet. Selv om de tegner et generelt positivt bilde av KRLE-faget, peker flere på at det kan være utfordrende å stå frem med en katolsk identitet. 

Intervjuer med katolske ledere, lærere og foreldre bekrefter det samme. Særlig påpekes det at barn og unge kan oppleve å måtte stå til rette for det storsamfunnet oppfatter som uakseptable og utdaterte meninger, særlig om moral og etikk, eksempelvis et restriktivt abortsyn (Kjørven, 2026). 

Også muslimske elever kan oppleve dette, som tidligere studier har vist (Gullbekk, 2004; Østberg, 1998), men det kan se ut til at perioden etter tidlig 2000-tallet har gjort KRLE-lærere mer oppmerksomme på negative og stereotype fremstillinger av islam og muslimer. En av de muslimske foreldrene påpekte nettopp at:

«Spesielt etter 9/11 var det mye ubehag […] Jeg ser ikke den samme holdningen, i hvert fall, jeg merker det ikke på dem (barna) […] Det virker som om KRLE er ok, at skolen og klassekameratene deres har det bra med islam.»

Hvordan skolen møter elever fra religiøse minoriteter

Ikke overraskende sier både skolelederne og KRLE-lærerne at skolen skal være inkluderende i møte med økt religiøst mangfold, at elevene skal kunne «vise frem» og «dele» sin tro, som en skoleleder uttrykte det (Kjørven mfl., 2023, s. 264). Til tross for dette felles utgangspunktet – det som kan omtales som et ressursperspektiv på religiøst mangfold – er det verdt å merke seg at skoleledere tilnærmer seg religiøse høytider på svært ulike måter. 

Én skoleleder velger en tydelig nøytralitetslinje, der alt som kan skape skillelinjer mellom elevene, og da særlig religiøse identitetsmarkører, utelates fra skolens fellesskapsarrangement. En annen skoleleder tenker motsatt og argumenterer for at markering av religiøse høytider er relasjonsbyggende, at det er med på å skape «nysgjerrighet» rundt annerledes troende og «bygge toleranse».

Materialet viser også ulike tilnærmingsmåter blant KRLE-lærerne med tanke på det å løfte frem «levd religion»-perspektivet i undervisningen. Noen lærere velger å unngå det helt, mens andre åpner opp for eleverfaringer hvis det kommer fra elevene selv. Andre lærere viser en mer proaktiv holdning og er opptatt av å skape et rom og en trygghet for utveksling av ulike eleverfaringer. For elevene er klare, ifølge en av lærerne:

«Elevene er jo ikke noe redde for å si hva de tror på. Og det er sunt at vi som lærere bygger opp en sånn kultur, da, i klassene, hvor elevene føler seg trygge til å uttrykke seg selv og sin identitet.»

Når temaet trosopplæring blir tatt opp, kommer det også frem tydelige skiller. Sistnevnte lærer viser til en erfaring der en elev med hindubakgrunn fortalte og viste hvordan statuer og bilder av guder brukes i hjemmet – guder som ofte oppfattes som fremmede for den norske allmennheten. 

Et annet eksempel var hvordan undervisning om en bibelsk fortelling ble knyttet til en muslimsk elevs livsverden, til «den fortellingen jeg hørte på Koranskolen». 

En annen lærer kunne fortelle at undervisningen i moskéen om forholdet mellom vitenskap og tro hadde virket klargjørende for de muslimske elevene i klassen. Erfaringene disse lærerne delte, var altså at en aktiv bruk av elevenes trosbakgrunn bidro til å skape dypere forståelse for egen og andres religioner.

Andre lærere, og særlig flere av skolelederne, var mer tilbakeholdne og så heller ikke helt relevansen av det elevene lærer på trosopplæringen. Flere uttrykte også en skepsis til trosopplæringsarenaen, at «de skjønner ikke hva de leser», med henvisning til arabisk koranresitering, og at tiden i moskéen på kveldstid og i helger frarøver barna muligheten til «å være ute og leke og bruke språket sitt og få sosiale ferdigheter». Trosopplæringen, særlig da med henvisning til det som skjer i moskéene, anses altså å ha en segregerende effekt, til ikke å være en ressurs, men en belastning for muslimske barn og unge.

Hva ungdomsskoleelever tenker om religions- og livssynsmangfold

Tidligere forskning kunne altså tyde på at ungdom er likegyldige til religion. I vårt materiale er ikke dette fremtredende. Ungdommene uttrykker tvert imot at de har en generell interesse for religion, og at det å ha kunnskap om religion er viktig. 

Ungdommene i studien, både muslimske, katolske og andre ungdommer, deler altså i stor grad den oppfatningen at det å lære om religion og møte annerledes troende er viktig og meningsfullt.

Like viktig er det å fremheve at ungdommene i studien opplever det å leve i et religiøst mangfoldig samfunn som «fint», «spennende» og «lærerikt». Enkelte skrev at det er «vanskelig» og «utrygt», men dette skrev de i hovedsak på vegne av seg selv eller andre religiøse elever på skolen. Bare tre skrev at det er «dumt» og uttrykte en tydelig negativ holdning til religion og religiøse mennesker. Dette er overraskende få, hvis vi sammenligner dette med tidligere studier, som nettopp har fremhevet økende religionsskepsis blant unge.

En slik åpenhet og positivitet i møte med religiøst mangfold kan kanskje best forklares med det som fremstår som noe av det mest iøynefallende i denne studien, nemlig at det å ha venner på tvers av trosgrenser, oppleves som «helt normalt». Det er, som flere uttrykte det, «helt greit», «null stress», «bryr meg ikke», «det tenker jeg ikke noe på».

 Også to fra en skole der religiøst mangfold ikke er like utbredt, tenker slik: «Jeg hadde ikke syntes det var noe rart eller annerledes» og «Jeg syns ikke det er noe annerledes med dem». Ungdommene i vår studie synes altså å se på religiøst mangfold som normalt og et selvfølgelig aspekt i deres hverdagsliv.

Uutnyttede muligheter

Det religiøse mangfoldet i klasserommet erfares forskjellig alt etter som hvilke grupper man spør. Ved å bringe sammen stemmer fra elever, fra ungdommer som selv har religiøs bakgrunn, fra lærere og fra skoleledere, ser vi mer av hvordan det religiøse mangfoldet inngår som del av den flerkulturelle skolehverdagen. 

Det gir også et grunnlag for å forstå hvilke muligheter som ligger i skolens KRLE-undervisning, og hvordan elevers tros- og livssynsbakgrunn kan anerkjennes i den inkluderende fellesskolen.

Samtidig synliggjøres det noen utfordringer som kan oppstå når ulike religioner og livssyn møtes. Balansen mellom å gi kunnskap om religioner, respektere elevenes bakgrunn og samtidig ivareta et livssynsåpent fellesskap er en krevende øvelse som krever høy kompetanse av lærere og skoleledere. 

For eksempel viser materialet vårt at den religiøse dimensjonen ved mangfold er en kompetanse mange barn og unge besitter, men som ofte ikke aktiveres utover den religiøse konteksten den opererer innenfor. 

Vi trenger derfor flere studier som kan undersøke hvordan det religiøse mangfoldet kan inngå i det flerkulturelle klasse­rommet.

Litteratur

Barnes, L.P. (2022). Religion and world-views: The triumph of the secular in religious education. Taylor & Francis.

Berglund, J. (2013). Swedish religion education: Objective but marinated in Lutheran Protestantism? Temenos-Nordic Journal for the Study of Religion, 49(2), 165–184. https://doi.org/10.33356/temenos.9545.

Botvar, P.K. & Mortensen, B.S. (2017). Tro, tillit og toleranse. Unges holdninger til menneskerettigheter i en flerkulturell kontekst. KIFO Rapport 2017:2. KIFO Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

Domaas, O.E. (2019). En anonym minoritet i klasserommet? Kristne elever i skolens religionsfag. Prismet, (1). https://doi.org/10.5617/pri.6854.

Gullbekk, E. (2004). Med dialog på timeplanen – Halima sin KRL-time. Norsk pedagogisk tidsskrift, (02-03), 128–144. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-2987-2004-02-03-03.

Høeg, I.M. (2017). Religion og ungdom. Universitetsforlaget.

Iversen, L.L. (2012). Når religion blir identitet. Kirke og Kultur, 117(3), 258–270. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3002-2012-03-06.

Iversen, L.L. (2014). Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling. Universitetsforlaget.

Kjørven, O.K., Hustvedt, M. & Skrefsrud, T.A. (2023). Skolelederes erfaringer og møte med religiøst mangfold. Prismet, 74(4), 255–275. https://doi.org/10.5617/pri.10749.

Kjørven, O.K. (2026, under utgivelse). Compulsory RE in Norwegian public schools. The religious minority experience. I: A. Aschim, J. Berglund, M.B. Erdal & F. Schweitzer (red.), Minorities, migration and religion: New perspectives on religious education in faith communities and schools in Europe. Waxman Verlag.

Kunnskapsdepartementet. (2017). Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen. Fastsatt som forskrift. Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020. https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/.

Larssen, M.F. & Aschim, A. (2023). Katolsk ungdom i møte med KRLE-faget. Prismet, 74(4), 277–292. https://doi.org/10.5617/pri.10750.

Moulin, D. (2011). Giving voice to ‘the silent minority’: the experience of religious students in secondary school religious education lessons. British Journal of Religious Education, 33(3), 313–326. https://doi.org/10.1080/01416200.2011.595916.

Nicolaisen, T. (2013). Hindubarn i grunnskolens religions og livssynsundervisning: egengjøring, andregjøring og normalitet [doktoravhandling]. Universitetet i Oslo.

Statistisk sentralbyrå. (2024). Medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norsk kirke. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/faktaside/religion.

von der Lippe, M. (2011). Young people’s talk about religion and diversity: a qualitative study of Norwegian students aged 13–15. British Journal of Religious Education, 33(2), 127–142. https://doi.org/10.1080/01416200.2011.543590.

Østberg, S. (1998). Pakistani children in Oslo: Islamic nurture in a secular context [doktoravhandling]. University of Warwick.

Om forfatterne

Ole Kolbjørn Kjørven er første-amanuensis i religionsdidaktikk ved Institutt for samfunnsfag, religion, livssyn og etikk ved Universitetet i Innlandet. Kjørvens forskningsinteresser knytter seg særlig til temaet den flerkulturelle skolen.

Thor André Skrefsrud er professor i pedagogikk og religionsdidaktikk ved Institutt for pedagogikk og lærerutdanning ved Universitetet i Innlandet. Skrefsruds forskningsinteresse knytter seg særlig til temaet flerkulturell pedagogikk.