– Selv ikke det flotteste lekeland kan konkurrere med å la barna oppleve de nære ting

Bruker vi blikket her og nå, kan barnas opplevelser stå i kø, og selv ikke det flotteste lekeland kan konkurrere med de nære ting.

Det er fredag i utetiden, og været er sånn passe. Vinden tar godt tak i kinnene til barna. En liten gruppe med barn syker rundt beina mine. De vil jeg skal være med dem bort til porten. Rett utenfor gjerdet er det noen riktig høye bjørketrær. Høyt oppe i treet får jeg øye på et skikkelig stort skjærerede.

Det ser ut som en ball

«Se der», sier jeg til barna, «nå er skjærene i gang med å bygge seg reder som de skal legge egg i». I det barna ser opp, får jeg øye på noe annet som sitter høyere oppe på en tynn grein. Det ser ut som en ball. Jeg spør om de ser «ballen» som sitter ytterst på den tynne greina. Jeg får mange bekreftende nikk fra barna. «Men hvorfor faller ikke ballen ned når greina beveger seg i vinden?» Barna ser spørrende på meg. Jeg spør igjen. «Hva kan det være hvis det ikke er en ball?»

Plutselig beveger «ballen» seg, og da ser barna at det er en due som sitter og holder seg fast i vinden. Barna blir skikkelig fascinerte over at duen kan holde seg så hardt fast. Jeg viser barna med fingrene mine hvordan dua holder seg fast med klørne sine.

Kort tid etter, sykler noen av barna rundt og sier «se, jeg kan holde meg fast slik som dua gjør, og jeg faller heller ikke av sykkelen selv om det blåser».

Er den død?

Etter hvert kommer det stadig flere barn til gjerdet og interessen for duen vokser. «Hvor lenge kan duen sitte der og holde seg fast i vinden uten å falle ned?» «Er den dø?» «Er den syk?» Det er mange spørsmål som dukker opp. Klokken nærmer seg «frukttid». Barna blir ropt inn, men sier tydelig ifra at de ikke kan gå fra duen før de har sett den fly. Det er rundt 18 barn som fremdeles har blikket vent opp mot duen på greinen.

Plutselig slår duen ut en av vingene sine for å strekke litt på seg. Det går et sukk gjennom barneflokken. De begynner helt spontant å klappe for den lille «oppvisningen».

Jeg gir opp å servere frukten inne. Vi blir enige om å servere den ved gjerdet. Alle setter seg ned med blikket vendt oppover – mot duen. Barna spiser frukten uten å se hva de spiser. Så sier en: «Vi må legge ut litt mat, så vil sikkert duen fly.» Men hva spiser en due?» «Alt», svarer én. Jeg går utenfor porten og legger en håndfull med frukt på bakken. Vi venter og venter, men det skjer ikke så mye. Barna har nå sett på duen i nærmere en time, men de gir ikke opp. De VIL se duen fly.

Får betalt

Jeg hører noen som kommer inn porten, og med ett husker jeg foreldresamtalen jeg har avtalt. Jeg sier til barna at jeg dessverre må i et møte. Jeg får et raskt nikk av barna som betyr:» Bare gå du, vi venter her.»

Halvveis ut i foreldresamtalen smeller plutselig døra opp på vidt gap. Inn stormer en haug med unger som begeistret snakker i munnen på hverandre. «Torill, Torill, vi så den fløy, den var ikke dø, den hadde to store vinger og et hode». De bare måtte dele sin begeistring med meg, og det var helt i orden, både for meg og forelderen som var til samtale.

I over en time hadde barna stått trofast og ventet, og de fikk betalt. De fikk se at det de først trodde var en ball i et tre, var en lys levende due som kunne fly!

Så hva sier dette meg? Jo, bruker vi blikket her og nå kan opplevelsene stå i kø, og selv ikke det flotteste lekeland kan konkurrere med de nære ting. Barna trenger bare voksne som kan gi noen ledetråder.