Da barna fikk lov å fortsette leken i stedet for å være med i samlingstunden, skjedde det noe

Ute var det bitende kaldt, inne var ungene i fin lek. Noen spilte spill, andre koste seg med småbilene og Lego. Andre igjen satt og tryllet frem de flotteste tegninger. Inne på dukkerommet var de to største jentene opptatte med sin lek. 

De hadde som vanlig fylt hele rommet med tepper, blondegardiner, kjøkkenting, og dukkene lå pent ved siden av hverandre på en flatseng på gulvet. Selv hadde de surret seg inn i alle chiffon-skjerfene vi hadde. 

På beina hadde de på seg gullsko i nr. 38, som klikket skikkelig mot betonggulvet når de trippet av sted med museskritt. På hode hadde de kunstferdig surret på seg en hijab. Den var også fargerik, og vi kunne så vidt skimte øynene deres. Munnen var helt tildekket.

 Er ikke ferdig å leke

Men etter en stund begynte alle, unntatt de to som var i sin egen verden, å bli rastløse og ville at det skulle skje noe annet. Jeg sier de kan begynne å rydde, så vi kan ha en samlingsstund. Alle er enige i at det er en god idé. Jeg titter inn til de to jentene som ikke bryr seg om hva som skjer rundt dem. De bare fortsetter med leken. 

«Vi tenker å ha en samling nå,» sier jeg, «hva tenker dere?» 

Jentene ser på meg og sier: «Vi er ikke helt ferdige med leken ennå». 

Jeg sier, «ok, men det hadde vært hyggelig om dere ville komme inn på besøk til en norsk barnehage-samlingsstund. Dere har kanskje ikke det i det landet dere kommer fra?» 

Jentene ser på meg gjennom hijaben, og svarer, «ajjia sehja, kalkahajo». 

Jeg sier at det er hyggelig å få besøk, og at vi skal snakke om vennskap og følelser.

 Barna spiller med

De andre 16 barna gjør STORE øyne når disse to chiffonskjerf-pyntede damene med hijab «klikker» inn og setter seg. Jeg starter med å fortelle at vi har fått besøk, og spør hvor de kommer fra. Den ene tar ordet og sier med stor overbevisning: «lhalla, susra lamma, Koshja. 

Jeg nikker anerkjennende og spør videre hva de heter. Etter tur svarer de, Tygdfira og Gaschhia. Under hele samlingen holder de seg til rollene sine, ikke én gang glemmer de seg bort, men svarer på sitt lekespråk når vi snakker til dem med ansikts -uttrykk og med hendene. 

De andre barna er helt med på spillet og sier ikke engang at «det er jo bare «Lise» og «Astrid» som har kledd seg ut». 

Vi ser på bilder av barn med forskjellige ansiktsuttrykk, og de to gjestene våre kommenterer og nikker anerkjennende til det de ser og svarer på sitt morsmål fra Koshja.

Klokka nærmer seg spisetid, og jeg spør gjestene om de vil spise med oss? 

De rister på hodene og sier med beklagelse i stemmen: «Lolo kase hoyo da kasi kasi lama». De reiser seg forsiktig og tripper ut med gullskoene sine. Etter en stund når alle sitter ved bordet kommer de ut fra rommet sitt i vanlige klær og sier forundret: «Oi skal vi spise?» 

Jeg spør like forundret om hvor de har vært og at de gikk glipp av det hyggelige besøket vi har hatt i samlingsstunden i dag. Jentene bare ser på hverandre, løfter på skuldrene og fniser litt. De setter seg ved bordet og spør på norsk om å få sendt kalkunpølse og knekkebrød med den største selvfølge.

 Å berike leken

Denne praksisfortellingen sier meg noe om hvor viktig det er å observere, analysere og støtte barna i den leken de er i. Her klarte vi å bli en del av leken og å berike leken på barnas premisser. Vi må, som det står i Rammeplanen, være bevisst på og vurdere egen rolle og deltagelse i barnas lek.

Vi inviterte jentene inn i samlingsstunden på deres vilkår, og mange av de andre barna opplevde det gjenkjennende både i klesdrakt og det å få snakke sitt eget «morsmål». 

Barnehagen har rundt 70 prosent tospråklige, så barna er vant til andre språk, og hijab er daglig kost. 

Julie har finsk far, men snakker norsk hjemme. Landet Koshja var også fri fantasi. Jentene gjenspeilet altså mangfoldet i barnehagen både i kultur og språk uten noen instrukser fra de voksne.