Hvordan utvikler vi kvalitet i barnehagen?

I Utdanningsnytt skriver Kristin Danielsen Wolf at kvalitet i barnehagen bygges gjennom profesjonell kompetanse, ikke gjennom standardiserte pakker. Det er vi enige i. Barnehagelærerens kompetanse er selve fundamentet for kvaliteten i barnehagen.

Samtidig opplever vi at debatten om CLASS ofte reduseres til et spørsmål om tillit: Stoler vi på barnehagelærernes utdanning og faglige skjønn, eller kan vi støtte oss på eksterne verktøy som samtidig gir rom for pedagogens dømmeskraft og faglige skjønn?

For oss er ikke dette et enten-eller.

CLASS kan være et nyttig verktøy for profesjonsutvikling nettopp fordi barnehagelærerne allerede har solid kompetanse i observasjon, analyse og relasjonsarbeid. Brukt riktig kan det gi et felles språk for å videreutvikle samspill, støtte den daglige organiseringen og styrke barnas trivsel og lærelyst.

Spørsmålet er derfor ikke om profesjonen skal erstattes av verktøy. Spørsmålet er hvordan profesjonen kan styrke kunnskapen om egen praksis i et landskap med komplekse oppgaver.

Utdanningen er god – men situasjonen mer krevende

Wolf beskriver barnehagelærerutdanningen som solid og tilstrekkelig rustet til å sikre kvalitet i barnehagen. Det er mye som støtter dette. Utdanningen oppfyller akkrediteringskravene, fagmiljøene er sterke, og studieplanene er forankret i rammeplanen.

Likevel tegner tilgjengelige tall et mer sammensatt bilde.

Den nye rapporten Barnehagelærere – yrkesgruppen som igjen begynte å slutte fra Universitetet i Stavanger og OsloMet viser en utvikling som gir grunn til ettertanke. Antallet søkere til utdanningen faller, frafallet øker, og stadig færre nyutdannede går rett inn i arbeid i barnehage.

I 2012 gikk 83 prosent av nyutdannede barnehagelærere direkte ut i jobb i barnehage. I 2023 gjaldt det bare 45 prosent. Endringen er så markant at forskerne selv skriver at de i utgangspunktet stilte seg spørrende til de oppsiktsvekkende lave tallene.

Samtidig viser statistikken at andelen barnehagelærere i befolkningen som faktisk arbeider i barnehage, for første gang på over tjue år, har falt til under halvparten.

Dette betyr ikke nødvendigvis at utdanningen er dårlig. Men det betyr at sektoren står i en reell rekrutterings- og stabilitetsutfordring. Og vi må spørre hvorfor.

En sektor i endring

Utviklingen skjer samtidig som samfunnet er i endring og forventningene til barnehagen øker.

Barnehagen skal bidra til sosial utjevning, støtte barns språkutvikling, arbeide forebyggende med psykisk helse og gi alle barn gode leke, lærings- og utviklingsmuligheter. Samtidig mangler det over 2700 barnehagelærere for å oppfylle pedagognormen nasjonalt.

Det innebærer at mange barnehager skal levere høy kvalitet uten å ha fullt kvalifisert personale.

Verktøy kan og skal selvsagt ikke kompensere for mangelen på barnehagelærere. Men det gjør spørsmålet om hvordan profesjonen utvikler og deler kunnskap om egen praksis enda mer relevant.

Profesjonelt skjønn er avgjørende. Men i komplekse organisasjoner utvikles kvalitet sjelden av seg selv. Den må også undersøkes, diskuteres og utvikles systematisk. I dette arbeidet finnes mye god metodikk. Det kan være aksjonsforskning eller pedagogisk dokumentasjon. Vi erfarer at barnehagelærere er sterke i pedagogiske prosesser, samtidig som mange etterspør mer systematisk kunnskap om samspill. Her kommer CLASS inn og kan støtte pedagogikken.

I mange profesjoner er observasjon av praksis en naturlig del av faglig utvikling. Når praksis gjøres synlig, kan den også reflekteres over og forbedres.

Det er i dette landskapet verktøy som CLASS må forstås.

Et supplement – ikke en erstatning

CLASS gir et strukturert rammeverk for å analysere samspill mellom barn og voksne. Det kan bidra til å gjøre styrker og utviklingsmuligheter i praksis tydeligere, og gi ansatte et felles språk for å snakke om prosesskvalitet i hverdagen.

Det avgjørende er hvordan verktøyet brukes. CLASS skal ikke være kontroll eller en sjekkliste. Brukt riktig kan det fungere som et profesjonelt speil og et redskap for refleksjon, kollegial veiledning og læring.

Den norske barnehagetradisjonen bygger på et sterkt barnesyn, profesjonelt skjønn og relasjonell kompetanse. Verktøy kan aldri erstatte dette. Men de kan bidra som støtte.

Et funn som bør vekke nysgjerrighet

I den periodiske evalueringen av barnehagelærerutdanningen finner vi et funn som fortjener oppmerksomhet.

Den utdanningsmodellen som er tettest koblet til praksisfeltet – den arbeidsplassbaserte modellen (ABLU) – har både lavere frafall og høyere stabilitet enn den tradisjonelle heltidsmodellen.

ABLU-modellen kjennetegnes blant annet av:

• tett kobling til arbeidslivet
• integrasjon i faktisk yrkesutøvelse
• høy stabilitet blant studentene
• lavere frafall

Når modellen som er mest integrert i praksisfeltet lykkes best, samtidig som heltidsmodellen mister søkere og opplever økende frafall, bør det vekke faglig nysgjerrighet.

Dette er ikke kritikk av utdanningen. Det er en påminnelse om at utdanning også må utvikle seg i takt med praksisfeltet og utdanningen som sådan.

Systematisk refleksjon er ikke mistillit

I Wolfs innlegg er det kanskje ikke kritikken av CLASS som er det mest interessante, men snarere at det i liten grad åpnes for nysgjerrighet rundt hvorfor praksisfeltet etterspør slike verktøy. Behovet for strukturerte observasjonsverktøy kommer ikke bare fra eiere eller styringssystemer. Det kommer også fra ansatte som står tett på barna i hverdagen, og som ønsker et mer presist språk for å drøfte og utvikle kvaliteten i samspillet som favner de pedagogiske prosessene.

Dette handler ikke nødvendigvis om at CLASS skal inn i barnehagelærerutdanningen. Det handler om at man, dersom man avviser strukturelle profesjonsverktøy, samtidig bør kunne vise hvordan dagens utdanningsmodell alene skal sikre systematisk kvalitetsutvikling i en sektor der både frafall fra utdanningen og avgangen fra yrket øker.

Barnehagelærerutdanningen er helt avgjørende for kvaliteten i barnehagen. Samtidig kan den ikke alene bære ansvaret for kvalitetsutvikling i en sektor som både mister kvalifiserte kandidater og viser betydelig variasjon i samspillskvalitet.

Derfor bør ikke diskusjonen handle om profesjonell kompetanse eller systematiske verktøy. Den bør handle om hvordan vi best kan bruke begge deler til å utvikle kvaliteten i barnehagens praksis.