Vi må lage en skole som de unge mestrer og trives i

Jeg sitter foran ovnen med kaffekoppen, leser avis og hører på radio. Jeg har det i grunnen ganske fint her jeg sitter. Det er vinterferie. «Motivasjon og trivsel går dramatisk ned hos norske skoleelever», melder Adressa. 

På P2 er det nyhetssending: «Skolevegring», hører jeg gjennom høyttaleren. Jeg får vondt i magen. Det er intervju med Jo Magne Ingul ved NTNU. Jo Magne er psykolog og forsker på skolevegring. «Mange skolevegrere ender opp som unge uføre», sier han. «Det å falle fra i skolen øker sjansen til å bli ufør i ung alder». Programleder spør hva vi skal gjøre for å hindre dette. «Vi må ta grep og hjelpe de unge tidligere», svarer Jo Magne. «Vi må lage en skole som de unge mestrer og trives i». Jeg setter fra meg kaffekoppen. Dette går innpå meg. Ja, tenker jeg. Vi må lage en skole som de unge mestrer og trives i. Men hvordan skal vi gjøre det, da?

Jeg er ansatt som lærerutdanner og forsker ved Nord universitet i Levanger. Jeg forsker på kunstfagenes plass i skolen og brenner for en mer praktisk og variert skole for alle. I doktorgraden min forsket jeg på valgfaget produksjon for scene i ungdomsskolen. Når lærerne i studien min ble spurt om valgfagets betydning, svarte de gjennomgående at en av de største verdiene av et slikt fag er opplevelsen av mestring. Mestring fordi elevene får holde på med noe som interesser dem. Noe de får til. Noe de selv har valgt. Og at det igjen fører til at de mestrer selve livene sine bedre. Livsmestring.

Jeg tenker på dette der jeg sitter med den nå lunkne kaffen min og hører på innslaget om skolevegring. Vi kan vel alle kjenne oss igjen i det? At vi liker bedre å holde på med det vi mestrer enn det vi ikke mestrer?

Du kan jo bare se det for deg. At du er på vei til jobb. Og du vet at når du kommer på jobb, da får du ikke til det du skal gjøre. Du vet at du ikke mestrer oppgavene du får. Du vet at du ikke forstår hva oppgavene går ut på. Og at kollegene dine vet det. Du vet at du kommer til å feile, og at du kommer til å gå hjem fra jobb den dagen med en følelse av at du ikke fiksa jobben din. Tenk deg at det er slik hver dag. I dag. I morgen. I overmorgen. Neste uke. Neste måned. Hva gjør du? Som voksen kan du kanskje gå i dialog med ledelsen om nye arbeidsoppgaver. Eller skifte jobb. Som barn og ungdom har du ikke noe valg. Lærerne gjør alt de kan for å hjelpe alle, men har ikke mulighet innenfor rammene de har.

Jeg tenker så det knaker. Må skolen være lik for alle? Hva om elever som er mer interessert i praktisk og yrkesretta arbeid enn teorifag kan velge seg en mer praktisk og yrkesretta ungdomsskole? At de kan velge seg en skolehverdag med flere antall timer i praktiske fag enn teorifag? At de kan velge bort deler av matematikk og norsk til fordel for snekring, bilmekking, matlaging, dans, friluftsliv, miljøarbeid eller sosialt arbeid? Bruke hode og hender for noen og noe, ikke bare en potensiell karriere langt der framme? Gå på skolen hver dag og vite at det vil være flere timer med fag de mestrer og interesser seg for enn motsatt? Det må i det minste være et ledd i å gjøre skolen mer meningsfull og inkluderende for flere, tenker jeg.

Jeg tenker fortsatt så det knaker. Jeg tenker på Elise Farstad Djupedals forskning som viser at skolen har endra seg stort de siste årene: Antall timer har est ut, mens innholdet har blitt smalere. Valgfagene, som tidligere var en sentral del av ungdomsskolens innhold og skulle sørge for at elevenes «teoretiske, estetiske og praktiske talent» ble ivaretatt, er skrumpet inn. Jeg tenker på min egen forskning om valgfaget produksjon for scene. At det kan bidra til livsmestring. Nå er det bare restene igjen av fokuset på estetisk og praktisk talent i skolen. Hva skal vi gjøre? Tør vi gå tilbake til fortida for å skape framtida?

Jeg tar en sup av kaffen. Den har blitt kald nå. Snart kommer en ny stortingsmelding om 5.-10. trinn. Med mål om en mer praktisk og variert skole. Jeg forventer at den har betydelig mer fokus på praktiske og estetiske fag. Jeg håper også at den åpner opp for mer variasjon og valgfrihet. Jeg har tro på at en mer praktisk og variert skole med større tilpasningsmuligheter og valgfrihet for den enkelte elev vil bøte på mange av utfordringene som lærere, elever og andre forteller om i dagens skole. At det vil bidra til mer motivasjon og trivsel. Og til at færre vegrer seg for å gå på skolen. For vi må ta grep og hjelpe de unge tidligere. Vi må lage en skole som de unge mestrer og trives i.

*) Dette innlegget ble opprinnelig publisert på adressa.no.

DEBATT Praktiske og estetiske fag

Styrking av praktiske og estetiske fag styrker trivselen

DEBATT Oppvekst

Oppvekst i individets tid