Slutt å demonisere privatistskolene!

Nylig kunne vi lese i Aftenposten om en elev som betaler over 100 000 kroner for å ta opp fag ved en privatistskole. Retorikken ligger tett på det karikerte: karakterer kjøpes, privatistskoler profitterer grådig, og elevene er ofre for et kynisk system. For meg, som tidligere har undervist ved en av landets største privatistskoler, er dette et virkelighetsbilde jeg rett og slett ikke kjenner meg igjen i. Men jeg kjenner at jeg blir dypt provosert.

Jeg har møtt elevene. Jeg har sett innsatsen. Jeg har vært vitne til den genuine faglige utviklingen som skjer i privatistsystemet. Å antyde at karakterene kjøpes, er ikke bare feil, det er en direkte undergraving av unge mennesker som jobber beinhardt for å realisere sine utdanningsdrømmer.

I denne diskusjonen er det en rekke myter som verserer, som Aftenposten med sin unyanserte clickbait-journalistikk dessverre er med på å forsterke. Her er det så mye feilinformasjon at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, men her er et forsøk.

Sensorene setter karakterer, ikke skolene

Karakterene som privatister får, settes ikke av privatistskolene. De settes av det offentlige, av eksterne, godkjente sensorer. Sensorene kjenner verken kandidat eller bakgrunn. Det eneste som teller er faglig prestasjon.

Et annet ofte oversett poeng er at det er fullt mulig å ta opp fag som privatist uten å betale for undervisning. Det eneste som kreves, er en eksamensavgift til det offentlige. Likevel velger mange å investere i undervisningstilbud fra privatistskoler. Ikke fordi de må, men fordi de ser verdien av struktur, faglig veiledning og oppfølging.

Hvem skal egentlig betale?

En vanlig innvending er at undervisningen burde vært gratis. Men ingenting er gratis. Spørsmålet er hvem som skal ta regningen. Per i dag er det elevene og deres foresatte som betaler. Det er også mulig å søke om lån og stipend fra Lånekassen for å dekke skoleavgiften. Alternativet er at skattebetalerne tar regningen.

De som underviser ved privatistskoler, er ikke mindre dedikerte enn lærere i det offentlige. Tvert imot. På skolen jeg jobbet ved, var mange av mine kolleger blant de dyktigste og mest engasjerte fagpersonene jeg har møtt. De tilpasset undervisningen, ga tett oppfølging og var tilgjengelige langt utover det som kreves av en vanlig lærer.

Kritikken rammer elevene hardest

Kritikken mot privatistskoler treffer også skjevt fordi den rammer elevene hardest. Hva formidler man egentlig når man sier at «de kjøper seg karakterer»? Man underkjenner innsatsen og reduserer hardt arbeid til et pengebeløp. Det er en grov urett. En tidligere privatist skrev at det å gå fra karakter 2 til 6 i matematikk var det største faglige løftet han hadde gjort i sitt liv. Å kalle det «kjøp» er en fornærmelse.

Privatistsystemet gir tusenvis av unge en ny sjanse. Mange har falt ut av vanlig skolegang, trengt en pause eller valgt feil studieretning. Det er ofte mennesker som har møtt motgang, og som nå mobiliserer alt de har for å prøve igjen. Hva slags samfunn er vi, hvis vi møter dem med mistenksomhet?

Privatistskolene – en viktig del av utdanningssystemet

Det offentlige utdanningssystemet kan aldri alene romme alle livsløp, omvalg og nye begynnelser. Det er her privatistskolene spiller en avgjørende rolle. De er ikke luksusalternativer for karakterjegere. De er livbøyer for dem som ellers ville falt utenfor.

Privatistskolene burde ikke demoniseres. De burde anerkjennes som en sentral del av utdanningssystemet. Elevene deres fortjener ikke mistro, de fortjener respekt. For de jobber kanskje hardere enn noen andre for å komme seg videre.

Og til journalistene som med jevne mellomrom drar opp dette tema: Slutt å demonisere privatistskolene, dere vet rett og slett ikke hva dere snakker om!