Nei, NDLA er ikke et offentlig monopol

Når et fylkeskommunalt samarbeid blir beskyldt for å drive med utpressing, er det på tide å stoppe opp. Hvorfor har da fylkeskommunene samarbeidet om åpne læremidler i snart 20 år – helt frivillig?

Påstandene fra Forleggerforeningen og TEK Norge om at NDLA er et offentlig monopol som driver med utpressing og sender trusselbrev, mangler både presisjon og forankring i faktiske forhold. La oss derfor rydde opp i noen sentrale misforståelser.

NDLA er verken et forlag eller et monopol. Det er et frivillig samarbeid mellom fylkeskommuner for å løse et lovpålagt ansvar: å sikre sine egne lærere og elever enkel tilgang til læremidler. Fylkeskommunene har valgt å gjøre dette sammen, og erfaringen er at oppdraget løses best gjennom et åpent og offentlig finansiert nettsted som også andre i samfunnet kan ha nytte av. Modellen er i tråd med UNESCOs anbefalinger om at offentlige myndigheter bør investere i åpne læremidler for å bygge inkluderende kunnskapssamfunn.

Et monopol forutsetter at andre aktører utestenges fra markedet. Slik er det ikke i offentlig opplæring. Fylkeskommunene kjøper fortsatt betydelige mengder læremidler fra kommersielle forlag, og lærerne står fritt til å kombinere NDLA med andre ressurser. Og det skjer i stort monn. Metodefriheten er ikke truet – den utvides.

Samarbeidet handler heller ikke om å «sende penger bort fra skolene», men om å dele kostnadene og ta et felles ansvar. I dag gir ordningen rundt 200 000 elever i videregående opplæring tilgang til læremidler i 143 eksamensfag. For dette betaler hvert eierfylke 594 kroner (2025-tall). Når Oslo nå har meldt seg inn, reduseres kostnaden ytterligere. At 14 fylkeskommuner fram til nå har valgt ordningen, viser at modellen både er nyttig og økonomisk bærekraftig.

En viktig gevinst med samarbeidet er at fylkene selv kan utvikle læremidler i fag der det ikke finnes kommersielle alternativer. Uten et offentlig samarbeid som NDLA, ville flere elever stått uten digitale læremidler. Og selv med 143 fag dekker vi ikke alt - det er fortsatt behov for ressurser fra flere aktører.

Når Forleggerforeningen og TEK Norge hevder at NDLA hindrer mangfold, står det i kontrast til erfaringene: Riksrevisjonens gjennomgang[1] viser at læremiddelsituasjonen i videregående opplæring samlet sett er bedre enn i grunnskolen. NDLA er en del av forklaringen på at læremiddeltilbudet faktisk er blitt bredere. Hvis det er slik at NDLA monopoliserer og begrenser forlagenes tilgang i videregående opplæring, hvorfor er ikke situasjonen motsatt -– med bred og variert tilgang på digitale ressurser i grunnskolen der NDLA ikke opererer?

Det stemmer at det meste av innholdet på ndla.no publiseres med åpne Creative Commons-lisenser. Dette gir lærere stor frihet til å bruke, tilpasse og gjenbruke innhold, og sikrer at offentlige investeringer i læremidler gir størst mulig verdi. Samtidig er det viktig å rydde i en sentral misforståelse: En åpen lisens innebærer ikke at alle automatisk har krav på full tilgang, uavhengig av om de bidrar med finansieringen. Sagt med andre ord: Alt innhold på NDLA kan lastes ned, kopieres og deles fritt, men NDLA er ikke forpliktet til å dytte det inn på alle digitale enheter i landet.

Når noen fylkeskommuner velger å stå utenfor samarbeidet, er det rimelig at tilgangen forbeholdes dem som faktisk betaler for seg. Dette er ikke utpressing, men en forutsetning for et fortsatt bærekraftig samarbeid. Eierfylkene har likevel valgt å gjøre ndla.no til et åpent, reklamefritt nettsted fordi innholdet også har stor verdi for brukere utenfor videregående opplæring.

Likevel kan ikke fellesskapets investeringer være gratis for noen og betalt av andre. I praksis har dette vært situasjonen for Oslo. I nesten 20 år har Oslo hatt full tilgang til NDLAs læremidler, finansiert av øvrige fylkeskommuner, uten selv å bidra økonomisk. Dette går ikke lenger. Selskapet må beskytte essensen i konseptet NDLA: At vi står sammen om ansvar og forpliktelser for å skape og tilgjengeliggjøre et rikt innhold av digitale læringsressurser - fritt tilgjengelig for alle, også de utenfor videregående opplæring.

Påstanden om at NDLA begrenser lærernes metodefrihet, kjenner vi oss heller ikke igjen i. Noen lærere bruker NDLA som hovedressurs, andre som supplement til trykte lærebøker. Brukertall og undersøkelser viser tydelig at innholdet settes pris på: På en vanlig hverdag har ndla.no rundt 100 000 besøk. Oslolærernes sterke reaksjoner da tilgangen stod i fare for å bli begrenset, taler sitt tydelige språk.

At lærere fra eierfylkene bidrar i utviklingen av læremidler gjennom frikjøp og faglig samarbeid, er en styrke ved modellen – ikke et problem. Når lærere utvikler læremidler for andre lærere, styrkes også deres faglige og didaktiske kompetanse, til nytte for elever, kolleger og profesjonsfellesskapet. De fleste medarbeiderne i NDLA er frikjøpte lærere fra skoler over hele landet. Etter fullført oppdrag for NDLA tar de med seg ny kompetanse tilbake til sine kolleger og bidrar til kompetanseheving over det ganske land. Mens de er i arbeid for NDLA, kompenseres hjemfylket med lønnsmidlene. Cirka 40 prosent av overføringene som fylkene bidrar med til NDLA, tilbakeføres fylkene med denne ordningen. Dette gir også et mer nyansert bilde av påstandene fra Forleggerforeningen og TEK Norge om at 8 av 10 kroner til digitale ressurser “brukes på NDLA”.

Forleggerforeningen og IKT Norge har lenge vært tydelige på at de ønsker å avvikle NDLA. Å omtale et fylkeskommunalt samarbeid som utpressing bidrar verken til bedre læremidler eller til en mer opplyst debatt. Uenighet er legitimt, men den bør bygge på fakta – ikke feilaktige påstander.

Når det gjelder politisk ledelse i Oslo – og Akershus, så vil jeg avslutte dette innlegget med å invitere dere til en fornyet dialog om fremtidens muligheter for et nytt og enda sterkere NDLA med 15 av 15 fylker som eiere sammen. I samarbeid og sameksistens med landets gode fagbokforlag kan vi dermed realisere et enda bedre og sterkere læremiddellandskap for alle Norges elever - uten unntak. Det er ikke monopol, det ekskluderer ingen, det blir ikke dyrere. Det skaper enda større verdier for samme sum. En fantastisk egenskap ved kunnskap er at den øker enda mer jo mer den deles – uten økte investeringskostnader.

[1] Utgifter til læremidler i videregående skole, Dokument 3:17 2024-2025, figurene 8, 9, 11, 14, og 33