Jo, kvalitetssikrete lærebøker i skolen er sikkerhetspolitikk

I Klassekampen 18. desember argumenterer rådgiver i den sosialdemokratiske tenketanken Agenda, Sylo Taraku, for at begrepet «sikkerhetspolitikk» er i ferd med å bli utvannet i offentlig debatt, fordi det blir anvendt i debatter der begrepet ikke hører hjemme. 

Eneste konkrete eksempel på inflasjonen i bruken av begrepet «sikkerhet» Taraku nevner, er tanken om at det økende fraværet av kvalitetssikrete lærebøker i alle fag i skolen i ytterste konsekvens også handler om sikkerhetspolitikk.

Argumentasjonen Taraku ikke aksepterer sammenligner funksjonen redaktørstyrte medier har i offentligheten i å garantere for gyldig kunnskap med funksjonen kvalitetssikrete lærebøker har i å garantere for gyldig kunnskap i kunnskapsamfunnet i skole og i klasserom. 

Redaktørstyrte medier beskytter mot falske nyheter, trollefabrikker, oversvømmelse av villedende informasjon og cyberangrep. I alternative medier, sosiale medier, har politiske krefter og regimer som vil svekke Europa og svekke demokrati og menneskerettigheter, stor innflytelse. Ungdom og mange unge voksne sier de får sine nyheter ikke fra redaktørstyrte medier, men fra sosiale medier. 

I klasserom gir ikke digitale læringsplattformer elever grunnleggende kunnskaper og ferdigheter i lesning, skriving og regning i samme grad som lærebøker og bøker generelt gir. Å ukritisk omfavne all ny digital teknologi i skolen gjør ungdom til avhengige forbrukere, men ikke nødvendigvis til senere arbeidstakere, som kreativt gjør bruk av digital teknologi. Manglende fremtidig evne blant ungdom til konsentrasjon, fordypelse, utholdenhet i å lese og realfagskompetanse gir mindre samfunnssikkerhet. 

Norge reorienterer seg i utenriks-, forsvar- og sikkerhetspolitikk. USA er nå i realiteten i ferd med å bli i beste fall en uberegnelig alliert. Donald Trump ønsker å annektere Grønland. Et Europa i omstilling har begynt å utforme sikkerhetspolitikk uavhengig av USA. USA vil hindre regulering av de store teknologiselskapene. Norsk befolkning trenger en kjerne av grunnleggende kunnskaper og kilder til informasjon de kan stole på, for å kunne orientere seg i en mer usikker verden, og for å kunne delta i demokratiet. 

Microsoft, Apple og Google har markedsandeler i norsk skole. Skolen bør ikke stole blindt på algoritmer fra amerikansk eller eventuelt kinesisk digital teknologi. Det norske økologiske systemet for kunnskap i skolen bør verne om lærebokforfattere og norske forlag, og beskytte seg mot makten fra de store teknologiselskapenes algoritmer. 

Barn og unge trenger også å kunne orientere seg i verden ved hjelp av gyldig kunnskap og kilder til informasjon de kan stole på når de er på skolen. Mye av stoffet fra redaktørstyrte medier, særlig kommentarartikler befinner seg nå mer bak betalingsmurer enn de gjorde for bare noen år siden. Kunnskapsamfunnet i skolen uten kvalitetssikrete lærebøker i alle fag blir kunnskapsfattig, sårbart for digitale distraksjoner og krevende å håndtere for mange lærere.

En yngre generasjon har vendt seg til medievaner der redaktørstyrte medier er fraværende, og sosiale medier dominerende. Filmskaper Deyah Khan bekymrer seg for en oppvoksende generasjon, som styrt av algoritmer fra store teknologiselskaper og sosiale medier, er preget av virkelighetsforståelser fra amerikansk kulturkrig. At voksne i Norge ikke har forstått at det er slik, gjør Khan enda mer bekymret. Khans bekymring for import av amerikansk kulturkrig berører norsk demokratis fremtid, og vil jeg mene; på sikt norsk samfunnssikkerhet innenfor et utvidet sikkerhetsbegrep, som ikke lenger handler bare om våpen og allierte. 

Sylo Taraku kan ha rett i at det har gått inflasjon i bruk av begrepet sikkerhet i norsk offentlighet. Likevel, mye digital elektronikk kan hackes eller utsettes for cyberangrep og «gråsone»-operasjoner, og berører samfunnssikkerhet. Agenda-rådgiverens manglende eksempler illustrerer en usikkerhet om hva som nå berører samfunnssikkerhet, en usikkerhet han ikke er alene om. At Taraku tar feil i det eneste konkrete eksemplet han mener illustrerer inflasjonen i begrepet, understreker en utbredt usikkerhet rundt hvordan Norge bør definere samfunnssikkerhet i en digital verden og sikkerhetspolitikk i årene som kommer. 

Grunnleggende kunnskap fri for digital distraksjon gir forståelse og demokrati. Kvalitetssikrete lærebøker i alle fag gir norske skoleelever en kjerne av grunnleggende kunnskaper, som de ikke får alene ved teknologiselskapenes algoritmer.