Et KS uten forståelse for lærernes arbeidstid

Det er dypt fascinerende, men også dypt forskrekkende å lese utspillene fra arbeidslivsdirektør Tor Arne Gangsø om lærernes arbeidstid. KS har i mange år utfordret lærernes arbeidstidsavtale, og tror kanskje at vi har glemt storstreiken i 2014. Til opplysning så husker vi den som om den var i går. Vi hadde en uravstemning der vi ikke godtok fremlegget til avtale, og vi gjennomførte en legendarisk og solidarisk streik for å beholde rasjonelle og gode rammer for jobbene våre. Det som var helt spesielt, og varmet ekstra, var at opinionen var solid på vår side.

Også den gang var den underliggende tonen at lærerne har det for godt og har en altfor bekvem arbeidstid. KS har siden de tok over ansvaret for oss aldri trukket oss skikkelig inn i det kommunale fellesskapet. Jeg opplever fremdeles negative holdninger til oss: overutdannede, overbetalte og storforlangende, med ferie halve året. Vi er fremdeles den stormunnede og grådige gjøkungen som tar maten som fuglemorens egentlige barn skal ha. KS har hatt over tjue år på å sette seg inn i og forstå lærernes oppdrag og vilkår ute på skolene, men er stadig mer oppsatt på å styre oss enn å snakke med oss.

Avspasering er ikke sommerferie

KS har for eksempel lenge ønsket å underlegge oss en slags normalarbeidstid, der vi ikke har et komprimert arbeidsår som gir oss avspasering i juni, noe som for utenforstående får det til å se ut som vi har en kjempelang sommerferie. Hvis vi ikke skal ha et komprimert arbeidsår, vil det ha konsekvenser for elevenes arbeidsår også. Det ville være meningsløst for lærerne med flere uker arbeid i elevfrie skolebygg. Tenker KS at vi skal sitt og tvangsutvikles på møter og lage undervisningsopplegg til juni blir til juli?

KS: Lærere kan bli pålagt å jobbe i skoleferien

Gangsø sier: «Her kan det hende at man må inn og jobbe på kveldstid, dagtid, lage opplegg på sommeren.» Det betyr at KS enten mener at vi arbeider for lite gjennom året, eller at elevenes skoleår også må forlenges. Om KS virkelig mener at vi arbeider for lite eller at elevene må være på skolen mer, er det uansett holdninger som er i stand til å få håret til å reise seg på selv en bowlingkule.

Muligheten for å arbeide på kveld finnes allerede for lærerne. Det som ikke finnes, er et edruelig kveldstillegg for å arbeide på kveld. Om dette justeres opp fra det latterlige nivået på rundt tretti kroner timen i tillegg, vil det styrke motivasjonen for kveldsarbeid, men i stedet for å betale, vil KS bruke gratis tvang i form av en ny avtale som gir skoleledelse mer hjemmel for å styre og kreve, uten at det koster penger.

DEBATT Vaksenopplæring

Årlege og vårlege forhandlingar, vaksenopplæringa sitt kjipaste eventyr

Kveldstillegg

Fagforeningene sitter også godt plantet på hendene sine når det gjelder det med kveldstillegg, det har vært en ikke-sak helt siden lærerne gikk fra stat til kommune. Nå ser jeg at det i siste krav er lagt inn et krav om å beregne kveldstillegg i prosent, og ikke i kroner. Dette er gode takter, og jeg krysser fingrene for at det blir brukt energi fra Utdanningsforbudet til å holde på dette kravet. Kveldstillegget bør selvfølgelig være en så høy prosent at det overgår det symbolske nivået som kronenivået ligger på i dag.

KS har en viss utvikling av argumentene sine, selv om kvaliteten ikke er bedre, er de litt ulike i uttrykket. Argumentene for å styre oss mer henter de i 2026 fra blant annet fullføringsreformen. Forhandlingsleder i KS, Hege Mygland, sier følgende i et oppslag på KS sine sider: «Målet er å redusere frafallet i videregående opplæring ved å gjøre skoleløpet mer fleksibelt og tilpasset den enkelte elev. For voksne elever handler det også om å legge til rette for at opplæringen skal kunne kombineres med jobb og familieliv.»

Denne fleksibiliteten Mygland snakker om, finnes allerede i gjeldende arbeidstidsavtale. Lærere arbeider sammen med ledelse på spreng for å styrke gjennomføring og tilrettelegge for at opplæring skal kunne gjennomføres i kombinasjon med jobb og familieliv. Begrensningene for gjennomføringsgrad er som regel ikke hos skolen, men ofte mer knyttet til urealistiske oppfatninger om hva som er gjennomførbart hos elevene selv.

Meropplæringen

Det blir også vist til det nye fenomenet «meropplæring» for å legitimere mer overstyring av oss lærere.  Dette er en intensiv opplæring som gis til elever som ikke har bestått fag. I mange fag er meropplæringen ment å gi mulighet for en ny kvalifisering til ståkarakter, og i norskfaget må man faktisk gå opp til ny eksamen.

Mange elever/deltakere klarer ikke å heve nivået til ståkarakter gjennom meropplæring, og jeg er ikke i tvil om at mange lærere som gjennomfører meropplæring, føler et press på seg for å gi ståkarakterer. Det må være lov å spørre seg om dette tiltaket kun vil gi oss en bedre fullføringsstatistikk, uten at inngangskompetansen til høyere utdanning er vesentlig endret.

Tror vi virkelig at en elev som etter tre år på videregående med IV som resultat, som så etter meropplæring får karakteren to, plutselig er studiekompetent? Neppe, sier jeg. Å bruke meropplæring som et argument for å styre arbeidstiden vår mer er derfor ganske tvilsom retorikk. Det går også an å spørre seg om det er et problem å få lærere til å gjennomføre meropplæring, jeg har ikke oppfattet at det er vanskelig. Jeg har selv gitt meropplæring, og det har mange av mine kollegaer også. Det er faktisk ikke sånn at det er vanskelig å få mannskap til å gjennomføre denne ekstrajobben. Likevel blir det brukt som et argument fra KS.

KS har et stort tilfang av skrantende retorikk. I deres første krav i årets forhandlinger kan vi også lese: Svært mange skoleledere mener det er behov for mer tid og rom slik at lærerne er til stede sammen. Det vil legge til rette for mer samarbeid mellom lærerne og med laget rundt elevene. Det vil også bidra til et bedre arbeidsmiljø og økt kollegastøtte, noe som særlig er viktig for nyutdannede lærere.

Møtekulturen er allerede sterk i skolen, og mange ledere pålegger lærerne sine færre møter enn de faktisk kan innenfor gjeldende arbeidstidsavtale. Årets forhandlinger har særlig fokus på videregående og voksenopplæring, en del av skolen der en har en godt utviklet samarbeids- og tillitskultur. Lederne vet at det gode samarbeid kommer fra lærernes egne initiativ, og at tvangssamarbeid har mer negative enn positive konsekvenser.

Mister vi arbeidsavtalen, kan det gå ut over rekrutteringen

For å understreke at de synes vi har det for godt, skriver KS i kravet: «Lærere er blant yrkesgruppene i kommunal sektor med lav turnover, lavt sykefravær, og generelt høy trivsel.»

Om KS lykkes i å ødelegge gjeldende arbeidstidsavtale, er det en overhengende fare for at både turnover, sykefravær og trivsel utvikler seg i en retning ingen ønsker seg. I tillegg vil den allerede svake rekrutteringen får seg et nytt skudd for baugen. Det har vi ikke råd til å ta sjansen på. 

Grunnen til at VGO og voksenopplæringen scorer høyt på tilfredshetsundersøkelser henger sammen med solid kollegialitet der mange har høy relasjonell og faglig kompetanse, som vi får bruke i et gjensidig tillitsfullt samarbeid med lokal ledelse. KS vil endre for å endre, og det er på tide å lære seg det gamle omkvedet om at hvis noe virker, så fikser du det ikke.

Tillit er myndiggjørende, mens streng overstyring svekker «fotsoldatenes» eierskap til egen praksis. Det er ikke veien å gå. Ikke i 2014, og i enda mindre grad i 2026, med en lovet tillitsreform som lar vente på seg. Gangsø sier at dette ikke er noe å streike for, men at partene må finne ut av det.

Det har han selvfølgelig rett til å mene, akkurat som vi har rett til å streike når KS kommer med kontraproduktive og irrasjonelle utspill som vil true kvaliteten på skolehverdagen og det fine samarbeidet vi allerede har ute på skolene, mellom elever/deltakere, ledelse, lærere og øvrig personale.