Jeg elsker jobben min men barnehagekrisen knuser idealismen

Da jeg for 20 år siden valgte å starte på førskolelærerutdanning (som det het den gangen) valgte jeg yrket av ren idealisme. Jeg ville påvirke og være med på å forme fremtiden til barn i barnehagen. 

Jeg gledet meg til å få bety masse og til å være en garantist til at de viktigste tingene ble med i ryggsekken når vi sendte dem fra oss til skolen. Vi skulle leke oss til kunnskap om alt fra følelser til dyra på bondegården.

Jeg skal si deg at disse ønskene har så absolutt blitt innfridd! Jeg har fått være helt nære i de viktigste delene av små barneliv. Har både fått trekke melketenner, brøle av glede når den første bæsjen havner i do og trøste når bestekompisen truet med at man ikke får komme i bursdagen hans.

Jeg har veiledet i vanskelige livskriser og fått være en del av gleden når stjernene endelig står i linje igjen for små og store familier som kom på min vei.

Hvert år på 17. mai står jeg der som verdens stolteste når mange av «mine» barn går forbi. Mange husker meg enda og roper hurra og vinker eller kommer fortsatt bort for en klem.

En snekker ser nok på de byggene de har vært med på å bygge og tenker» det der har jeg vært med på å skape» Jeg har de samme tankene når jeg ser igjen barna mine der ute i verden. Den stoltheten jeg kjenner på er verdt alle pengene i verden.

Derfor er dette med bemanningskrisen så sår og kompleks, for joda verdens beste jobb er det! Verdens viktigste også! MEN det er ikke nok folk i barnehagen til å gjøre den skikkelig. Vi opplever hver eneste dag at vi må velge mellom hvilken av behovene til barna som må vente, er det mest prekært å tørke han som roper «feeeeerdig på do» eller skal jeg trøste dette barnet som åpenbart er lei seg for noen jeg ikke helt har klart å forstå enda. 

Skal jeg lete etter vottene for hun mammaen som er frustrert i gangen eller hjelpe en liten gutt med perlene han har bedt om i 30 min? Skal jeg veilede disse to guttene i konflikt eller skal jeg skifte denne bleien? For det er gjerne ingen andre der. 

Bemanningen skal smøres så tynt utover at vi opplever å være alene med relativt store barnegrupper store deler av dagen. Om vi er flere på avdelingen er det ofte ett møte eller gud forby at den ansatte selv må en tur på do.

Kunnskapsministeren sa i forrige uke at dersom forholdene er for dårlig må vi si ifra, Ida Madslien fra foreldreopprøret opplyste da om at barnehageopprøret har vart siden 2016, ansatte har ikke sagt ifra, de har skreket! Når det ikke nyttet, har de sluttet. Det er reservestyrken på 18000 barnehagelærere bevis for.

Utdanningsforbundet krever nå 1 milliard i revidert statsbudsjett til bemanning, det er penger som kanskje sørger for at skvisen blir mindre og at jeg med helt hjerte kan anbefale unge mennesker å bli barnehagelærer.

Fra 2016 til 2025 det er 9 år og det er 9 hele kull med barnehagebarn.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan sende fra meg ett kull som har fått det de fortjener i barnehagen. 

Tenk hvilken forskjell de barna kan gjøre!