Forslag til hvordan vi kan løse bemanningskrisen

Hvordan skal vi løse bemanningskrisen i helse- og utdanningssektoren? Ukentlig, nesten daglig blir dette spørsmålet forsøkt besvart i offentligheten. Altfor få søker på lærer- og sykepleieutdanningene ut fra de allment aksepterte prognosene om fremtidig behov for yrkesutøvere i disse yrkene. Svaret er heller kanskje ikke likt for begge yrkene.

Det som er felles for dem, er at det er yrker som stiller store krav til det relasjonelle og engasjerer yrkesutøveren på et veldig personlig plan. Dette kan være skremmende, men det er også noe som kan være veldig inspirerende. Å ha et yrke der du har direkte innflytelse på andre menneskers liv, er og blir meningsfullt. En dag er aldri helt lik en annen, og du kan ikke planlegge deg frem til forutsigbarhet.

Det er også yrker med stor arbeidsmengde. Sykepleiere kan regne med arbeid både kveld og helg, avhengig av turnus. Lærere har en gitt arbeidstid som skal dekke undervisning, behov for for- og etterarbeid og utviklingsarbeid sammen med kolleger. Å få tiden til å strekke til er en kronisk utfordring for begge yrkene.

Av de to yrkene, er det likevel læreryrket som er lettest å gjøre noe med, med tanke på bemanningskrisen. For det første: det er politikerne som bestemmer hvor mange timer elevene skal ha. Norske elever har aldri hatt så mange timer som nå. Ved å fjerne noen kompetansemål og regulere ned timetallet som den enkelte elev har krav på, krymper vi behovet for lærere umiddelbart.

I tillegg må leseplikten reduseres, det vil si undervisingsmengden til den enkelte lærer, justeres ned, slik at man må undervise mindre i en full lærerstilling. Får hver elev to skoletimer færre i uken, og en lærerstilling blir justert ned med en time, har vi likevel en nettogevinst som både får ned lærerbehovet og gjør hverdagen lettere for den enkelte lærer.

For det tredje: altfor mange lærere jobber deltid. Vi er ikke den verste profesjonen, men Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var det i 2023 totalt 79 496 lærere ansatt i grunnskolen. Av disse arbeidet 65,3 % heltid, mens 34,7 % arbeidet deltid. I videregående opplæring var det i 2023 registrert 24 334 lærerårsverk. Av disse var 72,5 % heltidsstillinger, mens 27,5 % var deltidsstillinger. (ssb.no).

Om hver av de som er i deltidsstilling går opp fem prosent i stilling, vil det utgjøre 1715 årsverk! Noen av de som er i deltidsstilling er det nok ufrivillig, med strikken godt tøyd. Med gode incitamenter må det likevel være mulig å få gjort noe med den andelen. En time mindre undervisning er nevnt.

Lønn blir nevnt av alle, men livsfasetiltak og pensjon er også viktig. Jeg savner en satsing på seniorene som kan få dem til å både jobbe mer og lengre. Kloke, erfarne, arbeidsomme engasjerte lærere sin «best før»-dato blir bestemt av hvordan de blir brukt av arbeidsgiver. Blir de brukt som en ressurs, eller blir de sett på som gamle sirkushester med begrenset evne til læring av nye triks?

Til sist vil jeg nevne at vi har en stor, vital og arbeidsom gruppe i innvandrerne våre, og skolen ville bli et rikere sted om vi fikk gjort noe med den ganske så blendahvite atmosfæren på norske personalrom. Mangfoldet i samfunnet er ikke gjenspeilet i lærerprofesjonen. Vi trenger flere med innvandrerbakgrunn, både fordi de kan gjøre en vel så god jobb som en norskfødt nordmann på sitt fjerde skipar, men også for de perspektivene de kan bringe til «bordet». Dessverre er mistenkeliggjøring og dårlig kamuflert nedsnakking gjengangere i ordskiftet om dem.

Om vi virkelig ønsker å gjøre noe med bemanningskrisen, er det mulig å få det til gjennom det jeg har listet opp:

• Endre behovet for arbeidskraft med færre elevtimer
• Gjøre jobben mer gjennomførbar med redusert leseplikt
• Økonomiske incentiver pluss styrket pensjonsgevinst
• Åpne for et reelt etnisk mangfold gjennom offensiv rekruttering.

De nevnte faktorene kan kanskje hjelpe på å forløse den kompetansen som i dag ligger brakk i altfor mye deltid. 

Alternativt kan vi fortsette å klage mens problemet vokser.