Kristendommen fortjener bedre forkjempere enn KrF

KrF krever som vanlig at kristendommen får større plass i KRLE, noe de denne gangen har pakket inn i et langt representantforslag til Stortinget. 

Forslaget flyter over av historiske anekdoter og referanser. Som Bernhard Ellefsen fra Morgenbladet har påpekt, er det meste klipp og lim fra en bok av forfatteren Tom Holland, noe som ikke akkurat er forbilledlig i en tid hvor plagiat og bruk av KI er et problem i skolen. 

I sitt svar på anklagen om at de har plagiert, klager Kjell Ingolf Ropstad på at de ikke får en diskusjon om tjuvgodsets substans. Så la oss se på saken.

«Kristenhet»

Forslaget hevder at «Kristendommen former nesten alt man gjør i vestlige land, selv om de fleste ikke er troende. Likhet, individuell frihet og menneskerettighetene kommer fra kristendommen.» Forholdet mellom kulturen og kristendommen er sammensatt, og fortjener mer enn en tendensiøs fremstilling. Dessverre er det nettopp en ensidig og selektiv historieforståelse som KrF leverer. 

Det første problemet er at de fremstiller kristendommen som en enhetlig religion med tydelig verdimessig innhold.

«Kristenhet» som KrF kaller det, noe som konnoterer en felles kristen verden og tro, er en bevegelse med mange motstridende tankestrømmer. Joseph de Maistres kristendom, hvor trone og alter samles til en hierarkisk autoritær orden som skal knuse opplysningen er noe annet enn kristendommen til Lev Tolstoj, som fremmet en radikal, opplyst og anarkistisk tro.

Et forslag om å øke undervisningen om den kristne kulturarven er dermed ufullstendig, siden det kan innbefatte så å si hva som helst. Forslagstillerne ser ut til å tenke at det er tankegods fra middelalderen som skal komme inn. Hovedvekten av forslaget handler om gulatingslovene, gjenoppdagelsen av romerretten og andre ting som skjedde for rundt tusen år siden. Men de verdiene de trekker frem, likhet, individuell frihet og menneskerettighetene, kan best forklares ut fra opplysningstiden, reformasjonen og holocaust.

Menneskerettighetene

KrF påstår i forslaget at menneskerettighetene er basert på kristne verdier. Dette er utidig. Kristendommen var aldri lukket. Den og jødedommen som legger dens grunnlag har en arv fra tidligere tenkemåter, særlig fra Babylon og Persia. Den har også tatt opp i seg mange av lærdommene fra opplysningstiden.

Her er Thomas Hobbs startpunktet, siden han la individet til grunn i sin politiske filosofi, hvor man tidligere tok utgangspunkt i den gudommelige orden, som man mente at strømte gjennom kongen og dermed ga han all makt. Likhet, frihet og menneskerettigheter slik vi forstår det i sin sekulariserte form i dag, springer ut fra dette punktet, ikke fra bibelen, hvor frelse er det endelige målet.

Påstanden ignorerer også at det finnes andre kulturer og religioner i verden. Forslagsstillerne burde snarest lese Laozi og Zhuangzi. Man må heller ikke glemme at menneskerettsbegrepet folkemord, ble foreslått av jøden Raphael Lemkin. Menneskerettighetene ble formalisert i kjølvannet av holocaust, og det er derfor feil å ta de til inntekt for et rent kristent verdenssyn. 

Gandhi og andre ikke-kristne utenfor vesten har også vært viktige for hvordan vi forstå menneskerettigheter i dag, og å utelukke disse er både ignorant og frekt.

Man kan heller ikke stille kristendommen opp mot andre religioner og livssyn på den måten KrF gjør. De fremstiller kristendom som en isolert tankeretning, som må forstås som uavhengig av andre religioner. Men i realiteten er det å lære om islam og jødedommen også å lære om kristendom, siden de deler det samme utgangspunktet.

KrF gir en karikert og kritisk fremstilling av Aristoteles i sitt forslag, noe som er underlig, siden moderne kristendom er sterkt preget av aristotelisk tankegods via Thomas Aquinas og katolisismen. Aristoteles sine verk har vi i dag fordi de ble tatt vare på og fortolket i den islamske verden. Dette betyr at selv om at kristendommen i dag formelt sett utgjør halvparten av undervisningen, så belyser undervisningen den kristne kulturarven i betydelig høyere grad, siden islam, jødedom og filosofi også bidrar til forståelse av denne.

Opplysningstidens tankemåte

I teksten påstår forslagsstillerne at nesten all kritikk mot vold og kirkens maktbruk slik som korstogene og inkvisisjonen har blitt gjort fra et kristent utgangspunkt, og kristne verdier er dermed løsningen på all drepingen og undertrykkelsen de kristne selv har holdt på med. Bare sånne som Adolf Hitler, Marquis de Sade og Friedrich Nietzsche har kritisert kristendommen utenfra. Med andre ord, så er det bare Hitler-typer, perverse adelsfolk og radikale filologer som holder på med sånt.

Å påstå at den eneste ytre kritikken kommer fra disse stemmene er drøyt siden det ignorerer all ikke-vestlig tradisjon og tro. Det er også en feilaktig fremstilling av Hitler, som var katolikk. Han snakket ofte om «skaperen» og presenterte seg som kristendommens vokter. Hitlers forhold til kristendommen var komplisert, men forslagsstillernes fremstilling mangler kontakt med virkeligheten.

De Sade tar utgangspunkt i opplysningstidens tankemåte, hvis man tar han bokstavelig. Hvis hans kritikk av kristendommen er et eksempel på kritikk mot kristendommen utenfra, så må man si at hele opplysningstradisjonen gjør en sånn kritikk, og ikke bare de Sade.

Forslagsstillerne har neppe lest de Sade, men det er verdt å merke seg at Juliette til slutt går i klosteret, inspirert av søsteren Justines urokkelige tro. Bøkene hans kan leses som en parodi og ironisk kritikk av opplysningstiden, i stedet for som en kritikk av kristendommen. Forslagsstillerne nøyer seg med å putte han i bås med Hitler, hvor stakkars Nietzsche også har fått plass.

Tryner

Å avfeie Nietzsche med en halv setning, sammen med Hitler og de Sade, vitner om mangel på intellektuell modenhet. Politikere skal være forbilder for barn og unge, og det er underlig at man i skolepolitikken leverer tendensiøse essay med innhold som man åpenbart ikke har forstått, basert på bøker man ikke har lest. Det ville man ikke ha sluppet unna med i klasserommet.

Forslagets selektive og ukritiske lesning av historien taler mer for undervisning i kildekritikk og redelig fremstilling av historisk materiale enn det taler for mer undervisning om den kristne kulturarven, kanskje med unntak av det Jesus sier om fariseernes hovmod og rigiditet, som forslagsstillerne med fordel kunne ha lest på nytt.

Det er mange kristne tenkere som det er verdt å trekke frem for å forstå problemene vi har i dag. Dietrich Bonhoeffer har mye å lære oss om hvilke plikter vi har når autoritære krefter fra ytre høyre er på fremmarsj. Martin Luther King og Reinhold Niebuhr er sentrale for å forstå hykleriet i amerikansk politikk. Og Leo Tolstoj har mye å lære oss om fred, særlig når det gjelder krigen i Ukraina. 

Det er synd at forslagsstillerne går på trynet ved startsstreken ved å klippe og lime fra en bok heller enn å legge opp til en skikkelig debatt.