En rapport som trenger tydelig revisjon – for barnas skyld

9. januar la Kommunekommisjonen fram sin rapport. Den tar utgangspunkt i reelle og alvorlige utfordringer i kommunesektoren. Nettopp derfor er det viktig å si tydelig ifra når forslagene som presenteres ikke gir særlig gode svar på utfordringene vi står ovenfor. Ironisk nok burde rapporten som nå foreligger, hatt en tydelig revisjon, særlig når det gjelder skole.

Et gjennomgående trekk i forslagene er at nasjonale krav og ordninger foreslås svekket eller fjernet, til fordel for økt lokalt handlingsrom. I teorien kan dette høres fornuftig ut. I praksis vet vi at det ofte betyr større forskjeller mellom kommuner og mellom elever.

Forslaget om å avvikle lærernormen er det tydeligste eksempelet. Det er lett å snakke om lokalt handlingsrom i en rapport. Det er langt vanskeligere å stå i et klasserom med for mange elever og for få voksne, år etter år. Nettopp dette var bakgrunnen for at lærernormen ble innført. Ikke fordi kommunene manglet vilje, men fordi mange over tid ikke hadde økonomi til å prioritere nok lærere i klasserommene når budsjettene ble stramme. Når denne erfaringen i liten grad er tatt med i rapporten, blir også konsekvensene av å fjerne normen undervurdert.

Når bemanning i skolen igjen overlates fullt og helt til lokale budsjetter, vil resultatet raskt bli færre lærere der økonomien er mest presset. Det betyr mindre tid til den enkelte elev og et større arbeidspress på de ansatte. Samtidig vet vi hvem som rammes hardest. Elever i kommuner med svak økonomi og mange lovpålagte oppgaver. Forskjellene vil øke, ikke fordi noen ønsker det, men fordi forutsetningene er ulike.

Forslaget om å redusere bruken av øremerkede midler følger samme spor. Kommunekommisjonen vil gi kommunene friere bruk av pengene, også midler som i dag er øremerket skole, oppvekst og forebyggende arbeid. Tanken er at dette gir fleksibilitet. Erfaringen fra kommunesektoren er at det ofte gir noe annet. Når budsjettene blir stramme, er det nettopp disse områdene som lett blir nedprioritert. Resultatet blir ikke større handlingsrom, men svakere nasjonale garantier.

Også forslaget om å avvikle grunnskoletilskuddet forsterker inntrykket av en rapport som ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for strukturelle forskjeller mellom kommuner. Skolestruktur er mange steder et resultat av geografi, ikke ineffektiv drift. Å fjerne slike tilskudd uten en tydelig plan for hvordan likeverdighet skal sikres, vil gjøre forskjellene større.

For oss i Skolenes landsforbund handler dette ikke om å avvise behovet for endringer. Kommunene står i en krevende situasjon, og det må tas vanskelige valg. Nettopp derfor må beslutningsgrunnlaget være solid og virkelighetsnært. Når forslagene undervurderer konsekvensene dette vil ha for skole, barn og oppvekst, trenger Kommunekommisjonens rapport en revisjon i seg selv.

Spørsmålet er ikke om kommunene skal ha handlingsrom. Spørsmålet er hvordan vi samtidig sikrer at barns rett til en likeverdig skole ikke blir avhengig av kommunegrense og lokal økonomi. Og det har kommunekommisjonen ingen gode svar på.