Nye innholdslister gir moral, men svekker forståelse og kronologi

Historie er et fag. I faget finnes et stort mangfold av hendelser og prosesser, og innenfor historievitenskapen finnes ulike begrunnelser for hva som er viktig – avhengig av perspektiv. I et norsk perspektiv står rikssamling, kristning og Kalmarunion sentralt. I et verdenshistorisk perspektiv får de langt mindre betydning. Perspektiv styrer utvalg.

Når målet er å gi elever «økt innsikt i felles historie, kulturarv og tradisjoner», slik det legges til grunn for de foreslåtte innholdslistene, legger dette føringer for utvalget. Men forslaget til innholdslister gir en skjev og normativ fremstilling av «vår felles historie». Listene fremstår som historieløse.

Utkastene oppfyller verken ambisjonen om å gi felles referanserammer eller å styrke elevenes historiske innsikt. I stedet settes elevene til å stirre intenst inn i egen navle, samtidig som den moralske svøpen svinges over egen rygg.

Dette blir tydelig i behandlingen av «Vikingtid og middelalder» og «Kolonialisme». I førstnevnte element rettes oppmerksomheten mot Norge, med et overveiende positivt fortegn: vikingferder, handel, tingsystem og lovutvikling. Fortiden fremstilles som relativt åpen og proto-demokratisk, og målet er å forstå mennesker som var (litt) annerledes en oss.

I elementet om kolonialisme skifter perspektivet brått. Her møter elevene europeere som erobrere, slavehandlere, rasister og gjerningsmenn bak folkemord, blant annet i Kongo. Målet er ikke først og fremst forståelse, men moralsk oppdragelse: å «bygge opp under verdier som toleranse, likeverd og respekt». Kontrasten er slående. Vikingtiden, som også rommet vold, slavehandel og kolonisering, behandles uten tilsvarende kritisk blikk, mens tidlig moderne europeisk historie reduseres til et moralsk lærestykke. Fortidens aktører må forstås i sin historiske kontekst – ikke sorteres i enkle kategorier av godt og ondt.

Listene er dessuten eurosentriske. Ikke-europeere trer primært frem som ofre for europeiske overgrep, snarere enn som historiske aktører med egne handlingsrom og konflikter. Dermed svekkes elevenes mulighet til å forstå verdenshistorien som et komplekst samspill.

Et annet grunnleggende problem er manglende kronologi. Elever skal lære om nynazisme før nazismen, om borgerrettsbevegelsen og Jim Crow-lovene før den amerikanske borgerkrigen, og om Altasaken i 5.–7. klasse før fornorskingspolitikken på 1800- og 1900-tallet i 8.–10. Når kronologi ikke fungerer som overordnet struktur, undergraves sammenheng og progresjon i elevenes historiske forståelse.

I tillegg preges flere formuleringer av grove forenklinger. Påstanden om at dagens globale økonomiske strukturer i stor grad følger mønstre fra kolonitiden, overser for eksempel sentrale utviklingstrekk som avindustrialiseringen av Vesten, fremveksten av tjenesteøkonomien og nye økonomiske tyngdepunkter som Kina.

Samlet sett fremstår innholdslistene mer som et redskap for å innpode riktige holdninger enn for å gi kunnskap og analytisk innsikt. Empati og etisk refleksjon er viktige mål, men kan ikke erstatte behovet for historisk forståelse. Når både Alta- og Fosen-saken løftes frem som egne overordnede temaer, mens den kalde krigen eller nyere stormaktspolitikk ikke nevnes i det hele tatt, demonstreres en påfallende skjevhet i hva som regnes som historisk relevant.

Selv uten disse faglige svakhetene ville grunnproblemet bestå: de vidåpne, kompetansemålstyrte læreplanene videreføres. Hva elevene faktisk lærer vil fortsatt variere fra klasse til klasse og skole til skole, noe som gjør det vanskelig å sikre progresjon i historisk kunnskap og bevissthet.

De veiledende innholdslistene viser derfor med tydelighet at det ikke er noen vei utenom å utarbeide helt nye læreplaner med et gjennomgående tydelig faglig innhold, slik man nå gjør i Sverige og Danmark. I hvert fall hvis man ønsker at den norske skolen skal gi elevene økt innsikt i «felles historie, kulturarv og tradisjoner».

Den norske historiske forenings utdanningspolitiske utvalg:

• Jakob Maliks, professor, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
• Tomas Larsen Høisæter, førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet
• Sissel Rosland, professor, Høgskulen på Vestlandet
• Marlen Strand Ferrer, førsteamanuensis, OsloMet
• Andreas Bagås Lien, lektor i Osloskolen
• Peter Hatlebakk, stipendiat, Universitetet i Bergen
• Christian Sæle, førsteamanuensis, Universitetet i Bergen
• Kim Gunnar Helsvig, professor, OsloMet

DEBATT Innholdslister

Vi trenger noen felles referanser i skolen

DEBATT Innholdslister

En tilbakevending mot innhold – og en skole som gir mening