En tilbakevending mot innhold – og en skole som gir mening

Nylig la regjeringen frem sitt utkast til innholdslister for fremtidens fellesskole. Hensikten er at listene skal bidra til å gi elever felles referanser og støtte læreres arbeid. Hva som bør være fellesskolens felles innhold er et viktig spørsmål. Samtidig må vi se spørsmålet om innhold i sammenheng med en større diskusjon om hvordan skolen bør styres for å kunne realisere sitt brede formål.

En vending mot innhold er en etterlengtet mulighet. Samtidig kan det være en fallgruve. Hvis det betyr at vi beveger oss mot en mer innholdsorientert læreplan, kan det gi større rom for lærerens profesjonalitet og for elevens danning til fellesskap og selvstendighet.

Hvis vi beholder en resultatstyrt læreplantenkning, og i tillegg legger føringer på innhold, kan vi ende opp med å kontrollere undervisningen i begge ender. Det kan ytterligere snevre inn lærerens profesjonelle handlingsrom og elevens danningsrom.

Ifølge opplæringslovens formålsparagraf (§1-3) skal skolen «opne dører mot verda og framtida» for elevene. Fra et allmenndidaktisk perspektiv kan dette bety: å introdusere elevene for et felles kulturelt innhold på en måte som gjør at den enkelte kan oppleve at det gir mening og har betydning for eget liv.

Didaktikeren Wolfgang Klafki snakker her om «den dobbeltsidige åpning»; verden skal åpnes for eleven og eleven åpnes for verden. Veien hit er lærerens tolkning av hvordan et utvalgt innhold kan få personlig betydning for de konkrete elevene i en klasse gjennom undervisning. Siktemålet er ikke bare at elevene får ta del i noe felles, men også at den enkelte skal få mulighet til å utvikle selvstendighet, frihet og ansvarlighet gjennom møtet med dette innholdet.

I en slik form for undervisning vier elever og lærere i fellesskap sin oppmerksomhet mot innholdet – mot verden. Elevene utvikler sin selvstendige forståelse og ansvarlighet – og sine evner og ferdigheter – gjennom å engasjere seg i de temaene, fenomenene og eksemplene som læreren gjør levende for dem i undervisningen. Som Solveig Sandelson skriver i Aftenbladet nylig: «du kan få sitja der midt inni noko saman med alle andre».

Tidligere var norske læreplaner utformet i tråd med denne didaktiske tradisjonen. Styring av skolen handlet i stor grad om å kvalitetssikre hva man «puttet inn» i skolen (input). Man skulle sikre en god skole gjennom å utdanne dyktige lærere og sette noen rammer for skolens innhold (hva skal elevene lære om). Resten var i stor grad basert på tillit. Tillit til at læreren var kapabel til å sette i gang elevenes danningsprosess mot fellesskap og selvstendighet.

Etter markedslogikkens inntog i skolen de siste tiårene (New Public Management) – og særlig etter PISA-sjokket i 2001 – har styringen av norsk skole endret seg betraktelig. Søkelyset ble dreid mot målbare resultater (output). Norsk skole (i likhet med andre lands skolesystemer) importerte en angloamerikansk læreplantradisjon. Her er hovedtanken å definere klare, observerbare læringsmål (kompetansemål) – og måle oppnåelsen av disse målene. Resultatstyring. Hensikten var å forbedre skolens målbare resultater sammenliknet med andre land.

Det har ikke skjedd. Tvert om tyder PISA-målingene på at resultatstyring av skolen ikke har ført til særlig bedre resultater. Resultatene gikk til og med betydelig ned på de siste undersøkelsene i 2022. I tillegg har resultatstyringen flere uheldige bivirkninger. Den snevrer inn skolens innhold til det som måles, marginaliserer praktisk-estetiske fag, bidrar til mistillit som undergraver læreres profesjonalitet og autonomi, begrenser elevers mulighet til å skape egen mening i læreprosessen, kan forsterke forskjeller og vanskeliggjøre inkludering – og bidrar til stress og press for lærere og elever.

Satt på spissen: Innholdsorienterte læreplaner gir rom for at elevene kan ta del i et felles innhold, som kan få betydning for den enkelte på ulike og selvstendige måter. I kompetansebaserte læreplaner er resultatet forhåndsdefinert, og elevene (og skolene) rangeres etter i hvilken grad de når målene.

I dag kombineres gjerne resultatstyringen med en form for elevmedvirkning (mis)forstått som egenvurdering. Elevene blir gjerne bedt om selv å vurdere hvor langt (eller kort) de er kommet i utviklingen av forhåndsbestemte læringsmål. Elevene skuer intenst på seg selv utenfra 

Formålsparagrafen ber oss om å «åpne dører» til verden og fremtiden. Resultatstyringen bidrar til at vi i stedet stadig setter opp «speil» hvor eleven presses til å vende blikket mot seg selv og sin (manglende) måloppnåelse.

Kanskje har vi nå en mulighet til å gjøre noe med dette.

Når vi nå vender oppmerksomheten mot skolens innhold, har vi muligheten til å gjøre det skikkelig. Vi kan vende tilbake til en mer innholdsorientert læreplan og samtidig redusere resultatstyringen og dens problemer.

Det er ikke dermed sagt at skolen ikke skal fokusere på ferdigheter. Det har sin plass i skolen, og grunnleggende ferdigheter er et viktig grunnlag for læring, danning og deltakelse.

Men ferdigheter utvikles nødvendigvis ikke best gjennom å stadig måle hvor langt mot den forhåndsdefinerte kompetansebeskrivelsen elevene er kommet. Ferdighetene utvikles også gjennom møte med et innhold elevene opplever meningsfullt. Et innhold som berører, gir motstand, trigger og engasjerer. Slik at de får lyst til å åpne seg for det.

Vi har muligheten til å slutte å definere som kompetansemål det som egentlig handler om å invitere elevene til å tre inn i et felles innhold med sin selvstendighet og individualitet – og til å ta med seg noe personlig og betydningsfullt ut fra dette møtet, som ikke kan defineres på forhånd.

Vi har muligheten til å erstatte resultatstyringen med en mer innholdsorientert læreplan. Slik kan vi utvide rommet for elevens allmenndanning til fellesskap og selvstendig meningsskaping – og samtidig unngå at innholdslistene blir en ekstra innskrenking av læreres profesjonalitet.

– Debatten om hva elevene skal lese, kommer

Elevene skal lære om Bjørnson, Karpe, Mari Boine og 22. juli